Bratt læringskurve

ALARMTEGN: Når snøen sprekker opp rundt deg, kan det være et signal om skredfare.
ALARMTEGN: Når snøen sprekker opp rundt deg, kan det være et signal om skredfare. Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

Vi var på vei opp en fjellside, da det plutselig drønnet i snøen. Han ville videre, jeg ville snu. Den skremmende opplevelsen gjorde at vi meldte oss på et skredkurs, sammen. 

TEKST OG FOTO: KATHRINE LUNDE HALVORSEN. FJELL OG VIDDE 1/2018

Solen skinner og vi smiler mot hverandre mens vi forserer fredfulle, bølgende åser. Kjæresten min, Lars Erik Solbraa, og jeg er på vei opp mot vakre Rasletind. Nettstedet varsom.no advarer mot svake lag og stor skredfare i Jotunheimen, så vi har valgt en topp hvor vi i størst mulig grad unngår bratt terreng. Plutselig hører vi et drønn. Det er som om noen holder en lang tråd under snøen og drar hardt til. Vi bråstopper. Hva hvis snølagene er like ustabile i de brattere partiene? Burde vi ikke snu? Vi har vært på topptur før, men har tatt skredkurs hver for oss. Nå bruker vi forskjellige argumenter, for og imot å avbryte eller fortsette, like påståelige på hver vår kant. Stemningen er dårlig, men vi fortsetter. I stillhet. 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

PÅ SKREDKURS: Kathrine Lunde Halvorsen og kjæresten Lars Erik Solbraa meldte seg på skredkurs etter en ubehagelig opplevelse i Jotunheimen.
PÅ SKREDKURS: Kathrine Lunde Halvorsen og kjæresten Lars Erik Solbraa meldte seg på skredkurs etter en ubehagelig opplevelse i Jotunheimen. Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

ALTERNATIV PARTERAPI 

Noen måneder senere sitter vi på en hytte på Uteplassen i Sogndalsdalen. Opplevelsen på Rasletind har ført oss hit, til et skredkurs i regi av DNT Oslo og Omegn og et håp om at felles læring vil gjøre oss mer samstemte. Skredinstruktør Philip Toney får umiddelbart vår respekt. Han flyttet hit fra Oslo i 2013. Siden har han holdt skredkurs vinterstid, og om sommeren guider han klatrere på tur. Han er interessert i hvilke fjellerfaringer vi har og nysgjerrig på hvorfor vi har meldt oss på kurs. Noen av kursdeltagerne er helt ferske, mens andre har flere toppturer i porteføljen. Kate Andersen ønsker å bygge videre på det hun allerede kan.

– Det er mye å ta hensyn til på topptur og jeg synes ofte det er vanskelig å vurdere skredfare. Et kurs over flere dager gir mye større rom for å lære, sier hun.

Ved siden av sitter Knut Kolvig, som har kjørt alene fra Oslo til Sogndal for å lære om trygge veivalg og skred.

– Før jeg drar på min første topptur, ønsker jeg å kunne vurdere skredfare og ta avgjørelser sammen med vennene mine, og ikke bare lene meg på dem, sier Knut. Lars Erik og jeg er det eneste paret på kurset.

– Vi ønsker et felles kunnskapsgrunnlag, slik at vi lettere kan ta gode avgjørelser sammen, forklarer Lars Erik til gruppa.

– Som en litt alternativ form for parterapi, legger jeg til.

– Det er alltid viktig å vite hvilke erfaringer de du skal på tur med har, hva de kan om snøskred og hva de ønsker å få ut av turen, sier Philip.

Meld deg på skredkurs 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

VELGER RUTE: På vei opp Grånipa i Sogndalsdalen må skredkursdeltakerne velge mellom flere alternative ruter opp. Bek-kedaler og renner gjør det vanskelig å være sikker på hva som er det tryggeste veivalget.
VELGER RUTE: På vei opp Grånipa i Sogndalsdalen må skredkursdeltakerne velge mellom flere alternative ruter opp. Bek-kedaler og renner gjør det vanskelig å være sikker på hva som er det tryggeste veivalget. Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

NÅR VARSELLAMPENE BLINKER

Vår første oppgave er å finne den tryggeste veien opp Grånipa i Sogndalsdalen, 1200 meter over havet.

– Se etter skredterreng, gjør trygge veivalg. Legg merke til hvordan snøen er, og tenk etter hvor dere vil kjøre ned. Dere må følge med og ta vare på hverandre, både opp og ned, sier han, og ber oss om å sjekke vær- og skredvarselet nøye, og være oppmerksomme hele tiden. Lars Erik og jeg husker tilbake til turen opp mot Rasletind. På en høyde hørte jeg et nytt, vagt drønn i snøen, og vi stanset på et flatt parti og diskuterte hva vi skulle gjøre. Vi valgte å fortsette bortover det slake partiet som strakk seg mot toppen, langt unna kantene, og kom opp. Det gikk fint, men var det egentlig trygt?

Husk å sjekk varsom.no før toppturen

Før jeg drar på topptur, ønsker jeg å kunne vurdere skredfare og ta avgjørelser sammen med vennene mine, og ikke bare lene meg på dem.

Artikkelen fortsetter under bildet.

LÆRER UNDERVEIS: Kate Andersen synes det er mye lettere å lære om skred når kurset foregår ute hvor kunnskapen kan anvendes.
LÆRER UNDERVEIS: Kate Andersen synes det er mye lettere å lære om skred når kurset foregår ute hvor kunnskapen kan anvendes. Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

Vi forteller historien til Philip.

– Var det  virkelig verdt å dra på topptur akkurat den dagen, spør han.

Hadde vi hørt drønn i et område tett opptil 30 graders helning eller mer, kunne det vært for sent å snu. I teorien går skred i slikt terreng.

– Varsellampen bør lyse dersom terrenget du skal inn i er 30 grader eller brattere. Husk at kartet ikke viser alle terrengnyanser. Dere må alltid se an omgivelsene når dere er ute. Inne i den lune hytta er det lett å enes om et veivalg. Det går flere bekkedaler ned fra fjellet, og de bør vi unngå, har Philip forklart, da disse er en potensiell terrengfelle hvor snøen samler seg ved skred. Snart står vi klare til å legge i vei mot Grånipa. Først tar vi en kameratsjekk for å se om alle skredsøkerne sender og mottar signal. Så sikter vi oss inn mot den planlagte ruta. Men terrenget er mer uoversiktlig enn vi trodde. Ryggen vi ønsket å følge, ender i en bratt fjellside med noen usikre partier med snø. Usikkerheten rundt rutevalg starter diskusjonene. Og tiden går.

FØLGER RYGGEN

– Dette tar for lang tid. Dere må diskutere ett forslag av gangen. Bli enige om én løsning før dere eventuelt bringer fram et annet alternativ, kommenterer Philip tydelig. Til slutt blir vi enige om å følge ryggen som ligger nærmest den vi hadde planlagt. Den første timen snor vi oss gjennom krattskogen som vokser på ryggen av bekkedalene. Philip ber oss følge med på terrenget hele tiden og ikke gå i sporene foran oss. 

– De som har gått før deg, kan ha tatt feil valg. Dere får viktig informasjon om snøforholdene underveis på turen dersom dere tråkker selv. Da merker dere lettere hvordan snøen er og om den forandrer seg. Hvis dere ser at snøen sprekker opp rundt dere, er det et faretegn. Hører dere drønn, er det god grunn til å revurdere turen, sier Philip.

Frisk opp toppturkunnskapene og meld deg på toppturkurs! 

Artikkelen fortsetter under bildet. 

VIKTIG VERKTØY: Knut Kolvig og Lars Erik Solbraa måler helningsgraden i terrenget med et klinometer.
VIKTIG VERKTØY: Knut Kolvig og Lars Erik Solbraa måler helningsgraden i terrenget med et klinometer. Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

MÅLE, MÅLE, MÅLE

Hele veien måler vi hvor bratt det er,  med staven og med et klinometer, et verktøy som måler helningsgraden. Lars Erik holder klinometeret i hånden og sikter med tuppen mot fjellsiden vi skal opp. Endelig ser vi terrenget over bekkedalene. Renna vi fryktet, flater seg heldigvis ut, og vi slipper å snu. Vi krysser renna, måler bratthet og ser at bakkene foran oss er brattere enn 30 grader.

– Når dere skal inn i terreng på 30 grader eller brattere, må dere gå med avlastingsavstand. Gå med ti meter mellom hverandre, og juster farten hele tiden. Da belaster dere snøen mindre, og sjansen for at alle tas av et skred reduseres, sier Philip. Vi holder avstand, selv om skredfaren er liten. Det handler om å innarbeide gode vaner. Den lille snøen som ligger i fjellet, er forvandlet til is. Jeg klamrer meg fast i de bratteste hengene og angrer på at jeg ikke tok med skarejern.    

SKREMMENDE KREFTER

Vindtransportert snø har samlet seg i små forsenkninger i terrenget. Over et svakt lag har det oppstått bundet snø. Det skjer når vinden har knust snø-krystallene mindre slik at de binder seg bedre. Her er det dannet flak. Vi merker det raskt når vi tråkker utenfor sporet. Snølaget sprekker opp under føttene våre. Vi bruker staven og hånda til å skjære ut biter av snøen. De små flakene er blytunge.

– Det er grusomt å tenke på hvordan det må være å havne under slik snø, sier jeg. Flakskred kan bli enorme. På to – tre sekunder kan det nå en fart opp mot 30 km/t og opp mot 130 km/t på seks sekunder. Kroppen kan få store skader i et slikt skred, og det er svært tungt å grave ut noen som ligger begravet under snøen. Det merker vi når vi øver på kameratredning. Philip graver ned flere søkere og vi må organisere et søk. Det blir fort kaotisk. Det er vanskelig å høre hverandre og ta avgjørelser. Vi gjør to funn og begynner å grave begge steder. Minuttene går altfor fort. Og snøen er blytung. Sannsynligheten for å bli funnet i live, synker betydelig dersom det går mer enn 15 minutter før du er funnet. Philip er opptatt av at vi skal lære mest mulig for å unngå å havne i slike situasjoner, og får oss til å forstå hvor viktig det er å gjøre kloke vurderinger i forkant av, og underveis på, tur.

– Det beste med kurset er at vi kombinerer det å være på tur med å lære. Det er mye lettere å forstå hva vi skal se etter når vi kan sammenligne det med naturen rundt oss, sier Kate.   

Husk å sjekk værvarselet på f.eks yr.no

Artikkelen fortsetter under bildet.

Foto: Kathrine Lunde Halvorsen

DET VIRKET

Noen måneder senere er Lars Erik og jeg tilbake i Jotunheimen. Vårsolen steker og faren for flakskred er betraktelig mindre enn da vi gikk på Rasletind. Vi prater lett når Storebjørn reiser seg mektig foran oss. En stor skavl og bresprekker krever riktige valg. Bakken opp er bratt, og vi lytter til hverandre underveis. Det handler ikke lenger om hva han kan og hva jeg kan, men å ta gode og trygge avgjørelser sammen. Valg av topp er litt visst som valg av partner: Noe en bør sjekke nøye før en går for langt.  

Annonse