Vintertelting-enklere enn du tror

MAJESTETISK: Vi lar en steingammel furu våke over teltet i en bitte liten rest av urskog.
MAJESTETISK: Vi lar en steingammel furu våke over teltet i en bitte liten rest av urskog.

Vi er på vei til Sorkvola. Et sted ingen av oss hadde hørt om før det dukket opp på en liste over Norges mest
unike og verneverdige skoger. Hva vi skulle der? Finne roen. Den du bare kan finne om vinteren.

TEKST OG FOTO: MIKKEL SOYA BØLSTAD. FJELL OG VIDDE 6/2017

Hadde jentene hatt en normal pappa, ville vi antakelig dratt på vinterferie til et vintersportssted. Et opplagt valg hadde for eksempel vært å hoppe av bussen i Trysil og brukt en uke sammen med de andre skituristene. I stedet bytter vi buss og durer videre oppover Engerdalen mot Femundsenden. 

Målet er Sorkvola. Et sted ingen av oss har hørt om før, men som inneholder en av Norges mest unike og verneverdige skoger. En skog som ser ut som om den er hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens tegninger, eller August Cappelens oljemalerier.

Slik skog finner du nesten ikke lenger i Norge. Håpet vårt lå og ventet i en bortgjemt rest av urskogen som en gang dekket landskapet mellom Femunden og fylkesvei 654, der drosjesjåføren hjelper oss ut av maxitaxien med en haug av ski, pulkbrett og sekker. Sånn omtrent midt ute i ingenting.

Artikkelen fortsetter under bildet

INGEN LANGTUR: Dagsetappene er meget korte. Vi er jo her først og fremst for å oppleve stillhet og ro.
INGEN LANGTUR: Dagsetappene er meget korte. Vi er jo her først og fremst for å oppleve stillhet og ro.

INN MELLOM TRÆRNE

Vi vinker farvel til sjåføren og ser lysene fra drosjen bli stadig svakere. Så er vi alene i mørket. Foran oss venter fem dager med korte dagsetapper. Vi er her tross alt for å senke skuldrene. Et lite skuterspor ser ut til å gå den veien vi skal. Vi følger det til noen setre og hytter på nedsiden av det lille skogområdet vi er på vei til, og setter skiene i jomfruelig snø mellom trærne.

– Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan skogen ser ut når jeg er på tur, jeg, sier eldstejenta Sif i teltet om kvelden. 

Jeg tror jeg skjønner hva hun mener. Det er aldri feil å være på tur, bare en er ute. Men for en som er litt over gjennomsnittlig opptatt av skog, er svaret hennes ikke helt det jeg hadde håpet på:

– Så det betyr ingenting hvordan skogen ser ut, da? prøver jeg.
– Nei, jeg synes ikke det er så stor forskjell, jeg.

Det er ikke umulig at hun erter meg litt, men sånn kunne likevel sikkert mange av oss ha svart. For den skogen de fleste av oss tråkker rundt i på søndagstur, har strengt tatt mer til felles med plantasjer, der trærne har samme alder og høyde, enn med hvordan en skikkelig skog med naturlige prosesser ser ut. Og når man i det daglige stort sett bare er omgitt av stadig flere plantasjer, og mindre og mindre naturskog, da er det plantasjene som blir den nye normalen. Sånn vi tror skog skal se ut.

Artikkelen fortsetter under bildet

På engelsk har fenomenet med slike gradvise, umerkelige endringer fått navnet «shifting baselines». Skiftende grunnlinjer. Fenomener der endringene skjer så gradvis at vi ikke legger merke til dem, før det nye plutselig er blitt normalen.

Akkurat nå lar vi temaet hvile, tar heller fram kortstokken, og mens parafinbrenneren suser ute i forteltet og smelter snø til middagen, går vi på runde etter runde med kortspill.

VI FINNER ROEN

Vi er trege neste morgen. Ikke på grunn av at jeg har ti tommeltotter, jeg har faktisk bare én som funker etter at jeg slo høyre tommel ut av ledd før jeg dro. Men kanskje tregheten rett og slett skyldes det at vi er i ferd med å finne det vi kom etter. Roen. Vinterroen. Pulsen slår i takt med skogen, som står der stille utenfor teltet. Eller i hvert fall nokså stille, for det blåser litt når vi legger i vei i totiden, en slags rekord i komme seg sent av gårde.

Vi feirer med å tråkke over en liten myr, så trekker vi inn i nydelig, åpen, gammel fjellbjørkeskog med krokete stammer. Jo nærmere vi kommer Krokåtsjøen, desto eldre blir furutrærne.

Her og der jabber vi forbi blokkmark med grov stein, og det er tungt å jobbe seg oppover i løssnøen med pulken hengende etter som et drivanker. Sif er småkald og tar gjerne jobben med å tråkke spor foran.

Artikkelen fortsetter under bildet

LANGSOM FROKOST: Vi tar oss god tid med havregrøten. Etterpå går vi ut og utforsker urskogen.
LANGSOM FROKOST: Vi tar oss god tid med havregrøten. Etterpå går vi ut og utforsker urskogen.

Etter et par–tre timer med loffing gjennom vinterskogen, finner vi en liten hylle å slå opp teltet på. Den ligger i en nordvendt skråning med utsikt over grovvokst furuskog og Litlsjøberget i skumringen. Høyreiste furuer og tørrfuruer strekker seg majestetisk mot himmelen.

Fortsatt er det likevel ikke helt sånn vi hadde forestilt oss det. Ifølge det vi har lest, skulle skogen her ha urskogpreg og regnes som kanskje det viktigste området for furuskog i hele Femund-regionen, selve kjerneområdet for gammel furuskog i Sør-Skandinavia. Kanskje skogen lenger inne er annerledes?

Temperaturen er mild for årstiden med skarve seks kuldegrader om kvelden, men vinden har tiltatt i løpet av dagen og blåser nå friskt fra sør i trekronene rundt oss. Snart har vi reist vårt lille, røde ly for natten. En flortynn hinne av nylon utgjør forskjellen
mellom å ligge ute i lett snøføyk og det behagelige, trygge livet innendørs. Det føles nesten som juks.

Artikkelen fortsetter under bildet

TELTET: En flortynn hinne av nylon skiller oss fra det behagelige, trygge livet innendørs og full vinter utenfor.
TELTET: En flortynn hinne av nylon skiller oss fra det behagelige, trygge livet innendørs og full vinter utenfor.

EVENTYR I VINTERSKOGEN

– Oi, se på de trærne der, da, utbryter Siri. På et blunk har vi glemt alt om de endeløse plantasjene mellom Hamar og Trysil, der kliss like furuer stod i stram givakt, eller alle de mørke granplantasjene oppover Engerdalen, for foran oss åpner skogen seg opp.

Urgamle furutrær står spredt på den hvite snøflaten og virker som de har hver sin personlighet. Det er lave trær, høye trær, trær med svulmende stammer og trær med tynne stammer. Det er skeive, krokete og rette stammer om hverandre, døde og levende trær i skjønn forening. Noen har spisse trekroner, andre er fint avrundede og minner om forvokste Bonzai-trær. Noen har svarte sår etter skogbranner, andre bærer små tuster av den svovelgule ulvelaven.

Navnet har den fått fordi man i tidligere tider brukte laven som ulveåte sammen med knust glass og kjøttstykker. Ulvelav inneholder en vulpinsyre som kan lamme åndedrettsorganene. Akkurat som mange andre gammelskogarter, sliter den med å klare seg i det moderne skogbruket. Den vil helst ha glisne, lysåpne gammelskoger med rikelig av døde furuer å vokse på. Det er blitt mangelvare som følge av skogsdrift med flatehogster.

Vi nøyer oss med å beundre ulvelaven på avstand før vi tråkker videre på jakt etter leirplass.
– Kikk rundt dere og se om dere kan finne et ekstra fint tre vi kan slå leir ved, sier jeg. 

Det er nok av trær å velge mellom. Hvilket er finest? Vi sikksakker oss fra tre til tre, må bare kjenne på stammene, noen får en klem. Så finner vi det. Treet vårt. 
– Se, så fint! Kan vi slå leir her? spør Siri og peker med skistaven mot en gammel, skeiv furu med grov bark. Det er ingen tvil. Vi har funnet treet som skal få våke over oss de neste par nettene.

Artikkelen fortsetter under bildet

SLOTT I SNØEN: Et lite, rødt telt i fjellskogen slår all verdens hyttepalasser langt ned i skistøvelen.
SLOTT I SNØEN: Et lite, rødt telt i fjellskogen slår all verdens hyttepalasser langt ned i skistøvelen.

DET BLIR IKKE BEDRE

– Hvorfor skal vi gå videre, når det er så fint her, sa Sif på en tur på Hardangervidda for bortimot ti år siden. Den gangen valgte vi å gå videre likevel. I dag tar jeg henne på ordet. Selv om vi bare har ruslet en knapp kilometer i luftlinje fra forrige leirplass, er det ikke noe poeng å gå videre i morgen. Det blir ikke finere enn dette.

Vi tråkker en fast flate i snøen med skiene, lar snøen sette seg en stund og begynner å sette opp teltet. 

– Kan dere hjelpe meg med å feste bardunene? Vi kan bruke greiner som snøanker, sier jeg og samler tjukke pinner. Siden vi skal bruke skiene og stavene til å gå på oppdagelse med neste dag, duger det ikke å bruke dem til å bardunere teltet med.

– Sånn her? spør Siri og graver en renne på tvers ved enden av bardunen, fester bardunen til midten av en pinne, legger den ned i renna og skyfler snø oppå.
– Ja, det blir bra.

Artikkelen fortsetter under bildet

Det er lave trær, høye trær, trær med svulmende stammer og trær med tynne stammer.
Det er lave trær, høye trær, trær med svulmende stammer og trær med tynne stammer.

TRUET SKOG
​​​​​​​

Med all den fantastiske tyriveden rundt oss, burde vi kanskje sagd ned en tørrfuru, kløyvd den til passe vedkubber og tent et digert bål. Vi burde latt flammene male oss og trærne rundt oss i rødt og oransje og hørt den stille susingen fra den saftige veden. Men i stedet samler vi sammen kokeutstyret, pumper trykk i parafinflasken og går løs på snøsmeltingen inne i teltet i stedet.

Det føles nemlig helt feil å tenne bål her. Nærmest som helligbrøde. I det moderne skogbruket med flatehogster har furuskog en
omløpstid på omtrent 100–110 år, avhengig av hvor gode vekstforholdene er. Det tar altså omtrent hundre år fra furuene spirer til de blir hogd.

Trærne her i det indre av Sorkvola har stått i hundrevis av år før de døde en naturlig død. Furuer kan i sjeldne tilfeller bli over 700 år, ja, den eldste kjente furua i Norge skal visstnok være over 800 år gammel. I de sentrale områdene her inne, er trær på 400–500 år nokså vanlig, og enkelte er antakelig enda eldre. Og når de først dør, kan de bli stående i enda 500 år før de deiser over ende og blir vertskap for sopper og insekter. Noen av de døde oldingene vi har beundret i dag, kan altså ha spiret lenge før slaget på Stiklestad for tusen år siden.

Bare brøkdelen av en promille av skogen i Norge er så urørt som skogen vi har utenfor teltet. Da kjennes det helt rett å la den stå i fred. Tanken på at det kan ta opptil tusen år å gjenskape det treet vi fyrer av på en kveld, er nok til at vi har latt sag og øks bli igjen hjemme.

Artikkelen fortsetter under bildet

PÅ OPPDAGERFERD: – De gamle trærne er nesten som skulpturer, alle er forskjellige på hver sin måte! utbryter Sif.
PÅ OPPDAGERFERD: – De gamle trærne er nesten som skulpturer, alle er forskjellige på hver sin måte! utbryter Sif.

LYDEN AV STILLHET

Jeg våkner tidlig dagen da vi må snu skiene hjemover. Jentene ligger fortsatt og sover. Utenfor teltet står skogen stille. Dørgende stille. Så stille at du kunne hørt et snøfnugg falle. Vinterlandskapet holder pusten. Et par ravner, som flyr over den slake åssiden i nord, bryter stillheten med sine dype «korrrp» et øyeblikk. Så legger lyden av stille vinter seg over skogen igjen som en myk, god dyne.

Jeg tar på meg yttertøyet nesten lydløst, sniker føttene ned i skistøvlene, pakker med meg fotoutstyret, kaster et kjapt blikk
på jentene, som fortsatt sover i soveposene, og lurer meg ut av tel et. Rimtåken har malt med sølvpensel over trærne og fremhevet hver eneste lille kvist. Ja, selv barnålene trer fram som enkeltindivider på trærne.

En varm bølge av glede skyller gjennom kroppen. En halvtime går. En time. Så hører jeg forsiktige, raske, runde vingeslag. En mørk fugl med rustrød, nesten oransje underside og hale setter seg i toppen av en naken furu ved siden av meg. Lavskrike. Den vipper litt med halen, hopper fra en grein til en annen, før den flyr videre og etterlater meg i den gode stillheten. I det fjerne hører jeg stemmene til jentene svakt. Det er på tide med frokost.

HJEMOVER
Nedpakkingen av leiren markerer et taktskifte. Vi må komme oss til Femundtunet i tide til å nå bussen hjem neste dag. Men vi har det ikke travlere enn at vi nyter den ville skogen en siste gang idet vi trekker pulkene forbi de flotte, gamle furuene.

– Skogen er mye finere her enn hjemme. Her er det både unge og gamle trær om hverandre. De gamle trærne er nesten som skulpturer, alle er forskjellige på sin måte! utbryter Sif. 

Yes! tenker jeg. Grunnlinja. Hun har oppdaget hvordan furuskog egentlig ser ut.

– Kan vi bli med på flere slike turer? spør Siri. Dobbelt-yes! tenker jeg og greier ikke skjule smilet mitt:
– Selvsagt kan dere det!

Les mer om turer med barn: 

VINTERTELTING: ENKLERE ENN DU TROR

Overnatting ute om vinteren er ikke bare for barskinger. Det kan faktisk være enklere enn å gå fra hytte til hytte, fordi du kan slå leir hvor som helst. Skogen er et fint sted for første vintertelttur, der finner du ly for vind og vær. Her er 7 gode råd.

1. Komfort i kulda
Komfort og overskudd er viktig om vinteren. Det kan være fint å etablere en baseleir, gjerne i nærområdet ditt eller ved en hytte, og
være der et par dager. Da blir det god tid til å smelte snø, få på plass rutiner og, ikke minst, mer tid til å nyte omgivelsene.

2. Godt grunnarbeid
Stamp snøen på leirplassen, og la den gjerne hvile litt før du setter opp teltet. Da binder snøkrystallene seg til hverandre, og du unngår lettere å lage huller i snøen der du skal sove.

3. Gjør det enkelt
Det er lurt å bruke litt tid under frokosten på å gjøre klar termoser med mat og drikke til senere på dagen. En mattermos med bred åpning er god til suppe eller gryteretter.

4. Ta vare på føttene
Kalde føtter kan fort ødelegge en tur. Sørg for å ha rikelig med plass til sokker i fottøyet, men ikke ta på så mange at det blir trangt i støvelen.

5. Varm i vinternatta
Du trenger ikke en rådyr vintersovepose for å dra på vintertur. Putt for eksempel en tre-sesongs sovepose inni en sommersovepose. (Er dere et par med like poser, kan dere eventuelt koble sammen den ytterste posen til en felles pose. Kjempekoselig!) Sørg for å være varm når du legger deg i posen, for eksempel ved å løpe en liten tur utenfor teltet.

6. Ligg mykt og varmt
Bruk tjukke skumplastunderlag på 15 millimeter eller mer. Alternativt kan du benytte et tynnere underlag i kombinasjon med et
annet, gjerne et oppblåsbart, eller lage en granbarseng under teltet eller lavvoen. En fordel med skumplastunderlag er at de tåler gnister fra bålet og ikke kan punktere.

7. Unngå kjøkken på avveie
Husk et underlag til kokeapparatet – for eksempel en tynn treplate – så det ikke smelter seg ned gjennom snøen. Skal vi brenne bål over lengre tid, graver vi oss gjerne ned til bakken, så ikke hele bålet forsvinner ned i et smeltehull

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 1. desember 2017