Fjellet for dine føtter

I JEVN FLYT: For noen år siden opplevde Margrete V. Blokhus (t. v.) gleden ved å løpe i fjellet. Siden har hun løpt.
I JEVN FLYT: For noen år siden opplevde Margrete V. Blokhus (t. v.) gleden ved å løpe i fjellet. Siden har hun løpt.

Svetten siler. Hjertet hamrer i brystet. Beina verker. De higer etter å komme seg til toppen, og vil gjøre det så fort som mulig. Bli med på løpetur fra hytte til hytte i Trollheimen

TEKST: Margrethe Vognild Blokhus. ​​​​​​​FOTO: Martin Innerdal Dalen
​​​​​​​Fjell og Vidde 5/2017

Den tradisjonelle fjellturen er i ferd med å moderniseres. Minimalismen gjør sitt inntog over fjell og dal i Norges land – med joggesko, tights og sekk med femliters volum. Blir fjellopplevelsen strippet ned når tempoet og farten øker? I fjor høst dro vi på løpetur i Trollheimen, og fikk maksimert opplevelsen av Trekanten.

Det er kjølig septembermorgen. Et lite drag av sørvestlig vind har dratt seg gjennom hele Gjevilvassdalen i Oppdal, og rusker så vidt tak i fire skikkelser som står ved inngangen av Trollheimen. Derfra drar vinden videre, samler krefter opp lia og slår ut i ordentlig kraft på toppen av Blåhøa. Den leker seg gjennom Riarskaret, lager bølgeskvulp på Fossådalsvatnet og mister farten totalt når den har passert Skallen. Ved Trollheimshytta er sørvesten forsvunnet. 

I samme retning som vinden, starter vi på vår variant av Trekanten. I løpet av knappe 30 timer skal vi legge bak oss 65 kilometer og 3000 høydemeter. Fra Trollheimshytta fortsetter turen over Geithetta til Jøldalshytta. Der skal vi hvile og lade opp for ny dagsetappe tilbake til Gjevilvasshytta, via Svarthetta. Tre av oss har løpt en god del før – jeg og min mann Håkon Inge Blokhus, og min venninne Janette Hargin. Fotograf Martin I. Dalen har til gode å løpe stort lenger enn økter på ei mil.

– Jeg vet ikke hva jeg har begitt meg ut på, og det er kanskje bra, smiler han før vi legger av gårde opp mot Kamtjønnin i et jevnt tempo.

Artikkelen fortsetter under bildet

ROLIG START: Håkon Inge Blokhus og Janette Hargin styrer tempoet i front. Vi er enige om at det er liten vits med noen pangåpning.
ROLIG START: Håkon Inge Blokhus og Janette Hargin styrer tempoet i front. Vi er enige om at det er liten vits med noen pangåpning.

OPPDAGELSESFERD

Fjellet har alltid hatt en sterk tiltrekningskraft på meg. Oppdal er mitt hjemsted og fjellheimen er min nabo. Som lita jente gledet
jeg meg til høsten. Da fikk jeg være med i saueletinga og ut til de store fjellområdene. Ellers hadde mine foreldre sjelden tid til å
ta meg med. Jeg måtte oppdage fjellet på egen hånd.

Denne oppdagelseslysten har jeg fortsatt med i voksen alder. For noen år siden opplevde jeg gleden av å løpe i fjellet. Siden har jeg løpt. Det er først i fjellet man blir en del av et stort univers.

Vårt turfølge på fire er lite når foten av den mektige Blåhøa passeres, hvor stien har tørket godt opp etter en våt sommer. I motbakker
går vi, mens tempoet øker i lettere terreng. Det beste er å oppnå en jevn flyt.

Naturen står i brann av høstens fargespekter – gult, rødt og oransje. Vi lytter til stillheten og vår egen puls, mens vi legger kilometerne bak oss. Praten går sporadisk, avhengig av hvor hardt hjertepumpa må slå.

Terrenget flater ut ved Kamtjønnin hvor istidens spor er tydelig. Breens bevegelser har slipt ned fjellene til en vakker dal hvor vi setter en fot foran den andre. Fremover og fremdeles lett på tå.

Artikkelen fortsetter under bildet

MOT BLÅHØA: Trollheimen føles nærmest uendelig stor der vi legger av gårde fra Gjevilvasshytta.
MOT BLÅHØA: Trollheimen føles nærmest uendelig stor der vi legger av gårde fra Gjevilvasshytta.

INGEN INTERVALLER

Etter Riarskaret tar vi en pause. Vi er ikke ute etter noen rekord. For oss er det grensebrytende nok å løpe klassikeren. Fra sekken finner vi noe å putte i munnen og ei vindjakke. Sørvesten rusker litt hardere i oss her, 1200 meter over havet.

Det smarteste man kan gjøre på en langtur, er å spise ofte. Alltid være i forkant av lavt blodsukker. For å spare vekt, har vi små mengder mat med oss – et par brødskiver, energibarer og -gel, litt nøtter og sjokolade. Proviant som skal fordeles over to dager.

Jeg har også gått Trekanten på tradisjonelt vis, hvor innholdet i sekken har vært tilstrekkelig nok til en ukes lang ekspedisjon.
Hvor utstyr til alle eventualiteter, scenario og væromslag har fått plass i 50 liter sekkerom.

Sekken som nå sitter tett inntil kroppen, der vi løper langs Fossådalsvatnet hvor stolte Snota skimtes i horisonten, er ribbet for vekt og utstyr. Foruten mat har vi med oss lue, hansker, vindjakke og et par ekstra sokker, ei tynn dunjakke, lakenpose og en sportstape. Tannbørsten fikk egentlig ikke plass, men måtte være med. På kroppen har vi lett bekledning og joggesko med god friksjon.

Et annet viktig moment er vissheten om solid kondisjon og vår erfaring med å løpe i terreng. Vi har ikke trent intervaller på treningssenterets tredemølle, vi har løpt lange distanser i fjellet gjennom hele sommeren. Bortsett fra vår fotograf da.

– Jeg kommer til å bli så forferdelig stiv i beina i morgen! stønner Martin.

Artikkelen fortsetter under bildet

STJERNEKLART: Til tross for at fotografen var temmelig sliten, fikk han samlet krefter til å forevige nattehimmelen over Jøldalen.
STJERNEKLART: Til tross for at fotografen var temmelig sliten, fikk han samlet krefter til å forevige nattehimmelen over Jøldalen.

PERSONLIG REKORD

Fra toppen av Mellomfjell skal sju hundre høydemeter med nedoverbakke forseres før vi kan slenge oss på trappa til Trollheimshytta. Den flotte utsikten mot Trollhetta, Snota og Gråsjøen enser Martin lite av. Han fokuserer på å treffe stien og holde seg på beina i de bratte nedoverbakkene.

Går man Trekanten motsatt vei, kalles stigningen opp mot Mellomfjell «De sju skuffelser». Skuffelsen er desto større når  nedoverbakkene viser seg å være tyngre enn motbakkene. Inn på tunet til Trollheimshytta løper Martin rett bort til bekken og dukker hodet ned i det iskalde vannet.

20 kilometer er unnagjort, det er tid for en velfortjent pause. Tre av oss føler kanskje vi burde løpt hele Trekanten på én dag. Fjerdemann er fornøyd han fremdeles henger med.

– Så langt har jeg aldri løpt før, sier Martin, før han drar av seg sokkene og gir tærne litt luft.

Det er tre rutevalg til Jøldalshytta. Trollhetta, Svartådalen eller Geithetta. Den enkleste ruta går langs elva Svartåa. Denne er også den kjedeligste. Vi legger til utfordringen med Geithettas nye sju hundre høydemeter opp igjen fra Trollheimshytta.

Før vi kommer oss til toppen, skal kroppen til Martin ned i den vonde kjelleren. Der hvor alt er tungt og mørkt. Stedet man blir kvalm og svimmel av å være.

– Jeg må ha sjokoladeplata mi, roper Martin opp til Janette, som har tatt sekken hans, femti meter lenger opp i bakken.

Janette stanser og finner frem provianten. Aldri tidligere har han opplevd å gå seg tom. Her langt inne i fjellheimen finnes heller
ingen exit, han må derfor komme seg videre. Store mengder melkesjokolade gir krefter nok til å komme seg over Geithetta.

Artikkelen fortsetter under bildet

UTFOR: Brutale nedoverbakker venter før lunsj på Trollheimshytta, en prøvelse for både knær og lårmuskler.
UTFOR: Brutale nedoverbakker venter før lunsj på Trollheimshytta, en prøvelse for både knær og lårmuskler.

IDIOTI?

Å løpe på sti er skånsomt for føttene. Nede ved Retåssætra treffer skosålene. Brutalt, men samtidig blir mer effektiv. Blikket trenger
ikke lenger fokusere i like stor grad den smale stien og terrengets utfordringer.

På Sætervangen sitter tre og nyter ettermiddagssola. De blir overrasket når vi forteller at vi kommer helt fra Gjevilvasshytta.
– Er ikke det fryktelig langt da? Det blir som en maraton, det.

Vi nikker og ler litt av oss selv. Ofte møter man både blikk og kommentarer ved å være lett utstyrt i fjellheimen. Mange synes det både er idiotisk og en stor risiko ved å løpe lange distanser i fjellet. Å flytte grenser i et rotfestet norsk friluftsliv er ikke alltid populært. Det er fort gjort å bli stemplet som en smågal O2-snapper.

– Hvorfor gå når man kan løpe? smiler vi og får lykkeønskninger fra jegerne.

Det er seks kilometer igjen til Jøldalshytta. Fantasiene om hva vi skal spise til middag har allerede surret rundt i hodet en god stund.

FORTJENT HVIL

Sommersesongen er over i Jøldalen, istedet er selvbetjeningshytta åpen. Å ta av seg sko og sokker etter 38 kilometer føles ubeskrivelig godt. Vi inntar matlageret som småunger i en godtebutikk. Her skal hermetikk bli til et gourmetmåltid, og vi kan nesten ikke vente til joikakakene er varme nok til å serveres. To tredjedeler av Trekanten er unnagjort, morgendagens kortere etappe synes nesten for enkel.

– Enkel? Jeg skal ikke være med på Svarthetta, det blir normalruta på meg. Martin er fast bestemt fra sofakroken.

Han har smerter i beina, og forventer at hele kroppen er stinn av støle muskler i morgen. Likevel er han positiv til å fullføre turen, og
mener at to mil etter fin sti vil han absolutt kunne klare. Vi døser i sofaen. Titter misunnelig bort på nabobordet hvor de koser seg med en øl. De to parene som går Trekanten over tre dager, har plass nok i sekken til sikre trivselsfaktorer. Vi legger oss før de har startet på middagen.

Artikkelen fortsetter under bildet

GODT Å HVILE BEINA: Det ble ikke sen kveld på turfølget, men vi skriver i gjesteboka og studerer neste dags etappe på kartet.
GODT Å HVILE BEINA: Det ble ikke sen kveld på turfølget, men vi skriver i gjesteboka og studerer neste dags etappe på kartet.

FJELLMAGI

06.00. Trøtte, støle og tause. Kun det knirkete furugulvet i hytta bryter stillheten. Gasskomfyren koker opp vann, matlageret byr på knekkebrød, leverpostei og makrell i tomat. Kaffe og te. Vi forsøker å danne et best mulig utgangspunkt for en ny dag i fjellet.

Ute er naturen også i ferd med å våkne. Fuglene kvitrer og tamreinen grynter, akkompagnert av bruset fra Gammalvangbekken. I sympati med Martins vonde føtter er tempoet rolig frem mot Skrikhøa. Her skiller vi lag. Martin fortsetter langs den merkede stien mot Gjevilvasshytta, vi andre tar avstikkeren om Svarthetta og legger til ytterligere kilometer. Jeg angrer på valget når Janette setter fart mot toppen. 

Det mektige fjellmassivet reiser seg mot oss. Det er vi og fjellet. Ingenting annet. Hvert eneste nye øyeblikk krever full tilstedeværelse, skjerping av sansene, koordinering av hele kroppen. Ansikt til ansikt med fjellet møter man seg selv. Med muskler, sener og et hjerte som slår. Svett, sliten og snørrete. Fjellet og mennesket blir en naturlig symbiose. Det er først da fjelløping blir magi.

Etter en drøy time skriver vi oss inn i boka ved toppvarden. I hjertet av Trollheimen nyter vi synet av de fantastiske fjellområdene før sørryggen tar oss ned mot Minilldalsglupen og turiststien. Langt der fremme skimtes så vidt Gjevilvassdalen. Det ser fryktelig langt ut. Ordentlig flyt på løpingen får vi ikke før steinura er forsert, og mose og lyng overtar.

Artikkelen fortsetter under bildet

OPPDAGELSESFERD: – Det er umulig å ikke la seg begeistre av den varierte naturen i Trollheimen, sier Margrete.
OPPDAGELSESFERD: – Det er umulig å ikke la seg begeistre av den varierte naturen i Trollheimen, sier Margrete.

HØYT TEMPO, LAV PULS

Endelig treffer vi på stien som fører oss opp fra elva Minilla og videre sørover. Tempoet er jevnt og høyt, og pulsen lav. En bedre følelse finnes ikke. Avstanden som virket uoverkommelig fra Svarthetta, er unnagjort på halvannen time. Og her er fjelløping  fascinerende. På relativt kort tid kan man tilbakelegge overraskende store avstander.

Foten av Høghøa passeres, en mental milepæl, siste etappe på fem kilometer gjenstår. Janette og Håkon Inge løper først, jeg blir hengende litt etter. Sulten har plaget meg siden frokost, og jeg finner den siste sjokoladen i sidelomma på sekken. Raskt fylles kroppen med en ny ladning energi, og jeg setter opp tempoet for å nå igjen tetduoen.

Plutselig ruller jeg rundt i blåbærlyng og einer, mens smertehylene mine lager ekko i fjellheimen. Noen sekunders uoppmerksomhet og straffen er brutal. Overtråkk er kvalmende vondt. Janette legger raskt på kompresjon, mens Håkon Inge monterer stavene han har fått plass til i sekken. Med hjelp av staver og stahet stables jeg på beina igjen, men nok en gang føles avstanden til turisthytta uoverkommelig.

VINDSTILLE

På den ærverdige steintrappa til Gjevilvasshytta venter Martin på oss. De fleste musklene og senene i fotografens føtter er mørbanket av Trollheimen. Likevel smiler han, tydelig stolt over å ha fullført. Formiddagen har vært lang. Vi har løpt et uendelig antall skritt i løpet av de siste seks timene. Enda en oppdagelsesferd er over.

Naturen gir en kompetanse som ikke kan læres andre steder. Likevel handler det like mye om å oppdage seg selv. Være modig nok til å bli fysisk sliten. Flytte grenser man ikke trodde var mulig. Fire skikkelser står igjen ved foten  av Trollheimen. Skitne og seige av
svette. Det er helt vindstille. Sørvesten har gitt seg.

Artikkelen fortsetter under bildet

I MÅL: En stolt og fornøyd gjeng fremme på Gjevilvasshytta. Å klare sesongens turmål er alltid tilfredsstillende.
I MÅL: En stolt og fornøyd gjeng fremme på Gjevilvasshytta. Å klare sesongens turmål er alltid tilfredsstillende.

6 TIPS TIL TUREN

❱❱ Bruk gode sko med grov såle som gir godt feste.
❱❱ Løp med lett og kroppsnær løpesekk.
❱❱ Ha alltid med vindtett jakke og bukse, hansker og ei lue i sekken. Lette plagg!
❱❱ Test utstyret før du drar på langtur.
❱❱ Spis ofte. Ta med brødskiver, nøtter og sjokolade. Vann finner du underveis.
❱❱ Skal du løpe i fjellet, kan du ikke trene på asfalt – kom deg ut i terrenget, selv på de korteste treningsøktene.

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 15. september 2017