En morder i løypa

Det er ikke få drap Knut Nærum har begått på skiturene sine i Østmarka. Noen av dem har blitt til romanen «Voodoo på vestkanten» som er årets påskekrim på NRK Radio.

TEKST: Silje Rønneberg Hogstad. FOTO: Line Hårklau. Fjell og Vidde nr. 2 2019

PÅ TUR MED: KNUT NÆRUM
YRKE: Forfatter, dramatiker og tegneserieskaper
SIVILSTATUS: Gift med Marianne Smith, to barn på 24 og 26 år. Bor i Oslo.
AKTUELL MED: Har skrevet krimromanen «Voodoo på vestkanten» (2015), som er dramatisert som årets påskekrim for radioteateret i NRK Radio.

41-bussen fra Røa til Sørkedalen i Oslo, en mandag morgen i begynnelsen av mars. Litt regnvåt over anorakkledde skuldre, iført en snerten magetaske og med Donald Duck-motiv på stroppene rundt felleskiene, stiger Knut Nærum på. Han smyger seg forbi en klynge skolebarn som okkuperer midtgangen:

– Hei! Er det vi som skal på tur sammen?

Jeg har vært spent i forkant av dette møtet. Multikunstneren Nærum er kjent som både humorist, satiriker, TV-underholder, dramatiker og tegneserieskaper. Ikke minst er han forfatter, med over førti utgivelser hvorav «Voodoo på vestkanten » fra 2015 er årets påskekrim på NRK Radio.

Ryktene sier at Nærum også er friluftsinteressert. Men med så mange jern i ilden, hvordan er det egentlig mulig at han får kommet
seg på tur særlig ofte?

Mot toppen

Oppkuven, vårt mål for dagen og sprekt foreslått av Knut selv, ligger 704 meter over havet, 11 km fra vårt startpunkt på Skansebakken. Den er en av de høyeste toppene i Oslomarka. Egentlig et ganske krevende turmål, særlig hvis det er som Knut
sier, at «det bare er små barn som går saktere enn meg.»

På plass i løypa viser det seg raskt at bekymringene er grunnløse. Mannen seiler avsted i elegant stil. Han har vært på tur i området før, forteller han, både på ski og sykkel. Likevel har det aldri blitt til at han har kommet seg til Oppkuven. Nå er det på tide.

Artikkelen fortsetter under bildet

I GODT DRIV: Knut lader opp når han er i naturen, men han går heller ikke av veien for en god sofa.
I GODT DRIV: Knut lader opp når han er i naturen, men han går heller ikke av veien for en god sofa. Foto: Line Hårklau

– Du var rask til å svare ja på forespørsel om å intervjues på tur, men jeg har skjønt at du har hatt hendene fulle i det siste. Er det Radioteateret du har vært opptatt med?

– Nei, påskekrimmen gjorde jeg meg ferdig med i november. Nå i februar har jeg holdt på med en 30 siders historie til Donald Duck
julehefte. I tillegg har jeg forsøkt å komme i gang med en ny barnebok. Og oppdatert «Henrik Ibsens samlede verker på 78 minutter» for nyoppsetningen i Bergen.
– Ja, og så har jeg levert manus til en voksenbok som skal ut til sommeren, legger han til.
– Det blir en humorbok i krimsjangeren.

– Produktiviteten din er fascinerende. Det må være hardt arbeid?

– Vanligvis opplever jeg det ikke som hardt, jeg har ganske strenge arbeidsrutiner der jeg både starter og slutter tidlig. Februar har likevel skilt seg ut, det er ikke ofte jeg har så mange ting som skal bli ferdige samtidig. Sist uke tenkte jeg at «nå er jeg sliten i hodet» – som om hjernen var en muskel.

– Hva gjør du for å restituere?

– Å være ute på tur er én måte å lade opp på. Da jeg gikk på ski som guttunge i Halden, gikk vi på ski i oppoverbakke til Sportshytta
på Høyås hvor belønninga var en brus der oppe og deretter nedoverbakke – en grei deal. Men når brus og nedover ikke lenger har samme tiltrekninga, må man finne andre positive ting ved å være på tur, og det har jeg gjort som middelaldrende mann: Nå er det det å kunne gå meg svett og slappe av på én gang som utgjør belønninga.

​​​​​​​Artikkelen fortsetter under bildet

PÅ TRAMMEN: Mandag formiddag har vi Smedmyrkoia i Krokskogen helt for oss selv.
PÅ TRAMMEN: Mandag formiddag har vi Smedmyrkoia i Krokskogen helt for oss selv. Foto: Line Hårklau

En del av krimhistorien
I foreløpig ganske flatt terreng har vi allerede gått 5 km. Vi passerer den ubetjente DNT-hytta Smedmyrkoia. 

– Det ser ut som du har holdt skigåinga ved like i hvert fall? Har du vært like aktiv på tur i alle åra siden du var barn?

– Da ungene var små, ble det ikke så mye tid på tur. Vi dro dem med oss noen ganger, men fant ut at det ikke var noe for oss som familie, det var rett og slett for mye pes for alle. Så mye sjokolade ville vi ikke greid å bære med oss, at det ville være nok til å overbevise dem om at de tross alt hadde det greit. Etter hvert som de ble mer selvstendige, ble fruen og jeg mer mobile. Og da begynte vi å dra på tur, både på Norgesferie med bil og ut på ski og føtter og sykkel. Det er vel de siste ti åra det har vært sånn.

– Men hvor aktiv jeg er, det kommer an på hvordan du definerer ordet. Det finnes jo folk som knapt er i hus, og jeg er ikke en av dem.
Jeg går ikke av veien for en god sofa. Men jeg går på tur og liker det. Nå om vinteren blir det noen kveldsturer på ski i uka. Og så kommer vi oss ut i helger og ferier.

– Og da får hjernemuskelen hvile?

– Ikke akkurat. Jeg har hatt en lei tendens til å tenke på krim når jeg går på ski. Jeg har tatt livet av mange i Østmarka. For eksempel har ganske mye av «Voodoo på vestkanten» blitt til i området mellom Sandbakken og Skjelbreia.

– Det er jo litt morsomt med tanke på at handlingen i den boka er så urban som den kan få blitt. Hvordan gikk det til at «Voodoo på vestkanten» nå blir radioteater?

– Jeg gjorde det samme med «Døde menn går på ski» for 14 år sida. Den gangen kjentes det som om boka kom hjem – at den på en måte knyttet seg til både NRK og påska. Hele rammen rundt Radioteateret den gangen, med Nils Nordberg som instruktør, det hørtes så riktig ut. Handlinga var lagt til nåtid, men boka var samtidig et forsøk på å lage noe tidløst. Å bli en del av krimhistorien
de siste femti åra i Norge, og en del av påska, syntes jeg var såpass kjekt at jeg gjerne tok en runde til.

Dette henger på greip, Nærum er selverklært krim-nerd. Sammen med alle samfunnssatiriske bokutgivelser siden starten av nittitallet utpeker denne sjangeren seg som den røde tråden i forfatterskapet – blant annet serien med hovedpersonen Oberon Qvist, som både «Voodoo på vestkanten» og «Døde menn går på ski» er del av. Siste bok i serien, «Den gåtefulle Oberon Qvist» kom ut i 2018.

​​​​​​​Artikkelen fortsetter under bildet

FILMATISK: – Hvis dette var en film i eventyrsjangeren, ville det vært her indianerne lå i bakhold.
FILMATISK: – Hvis dette var en film i eventyrsjangeren, ville det vært her indianerne lå i bakhold. Foto: Line Hårklau

Lyrikk-drømmen
Sluddet som skylte ned i Sørkedalen, har blitt til skikkelig snø etter hvert som vi har beveget oss opp i høyden. Vi mimrer litt om Skiforeningens distansemerke; hvor opptatt en var av det for noen tiår tilbake.

– Noen av oss hadde fedre som var litt mer knegne på kilometerne enn andre. Jeg fikk ikke noe gratis! På syttitallet handlet distansemerket antakelig mye om forsvarsevne så vel som folkehelse. Alle gutter skulle avtjene vernetjenesten, og da skulle
man jo gå på ski og sove i telt. 

Selv var han ikke i militæret. Unge Knut Nærum tok i stedet siviltjeneste på et etterbehandlingshjem for hofteopererte.

– Det var 13 måneder med nattevakter. Jeg husker at jeg leste mye bøker på dagtid. Og så hadde jeg vel ennå ikke gitt opp drømmen om å bli lyriker. Det var én av mange planer; å gi ut dikt. Men det ble ikke noe. Ikke den gangen.

Det første han lagde som ble publisert, var tegneserier for undergrunnsscenen. Samtidig spilte han i band et par år. Studerte språk ved distriktshøgskolen i Agder, skrev dikt, holdt på med studentrevy og nærradio. Etter hvert ble han fast bidragsyter for NRK Radios satireprogram «Hallo i uken» – som ble til fast plass i redaksjonen da han flytta fra Sørlandet til Oslo i 1992. Han gikk over til å skrive for TV. Og i 1999 startet epoken som det han for mange er mest kjent for, fast paneldeltaker i «Nytt på nytt».

– Hvor jeg bare ble sittende.

– Ja, det var nesten landesorg da du slutta i 2015 etter 16 år. Hva skjedde, orka du ikke mer?

– Jeg trodde jeg orka mer. Men når jeg ser opptak av programmene i etterkant, er det tydelig at jeg ikke gjorde det. Særlig det siste året jeg jobba der, er det helt påtagelig: Jeg trodde jeg var skjerpa og på jobb, men man kan se hvordan jeg synker stadig lenger ned i stolen og inn i meg selv. Det kan virke som kroppen slutta før hodet. Se her, nå er vi ved Oppkuvvann! Kan det være Oppkuven som ligger inni tåka der?

LILLE KNUT: Fotografert hjemme i Halden på sekstitallet.

«KULTUREKSPEDISJONEN», 2013: Prosjektet initiert av forfatter Steffen Sørum hadde som mål å gjenoppdage skigleden fra 50- og 60-tallet.
«KULTUREKSPEDISJONEN», 2013: Prosjektet initiert av forfatter Steffen Sørum hadde som mål å gjenoppdage skigleden fra 50- og 60-tallet. Foto: Jon Michael De Figueiredo

Med freidig mot legger vi i vei over det islagte vannet.

– Dette er jo sikkert som å se Amundsen, sier Knut mens han skyter knærne litt ekstra langt fram for hver gang han glir skien framover. Gikk ikke han med sånne lange utfall? Jeg har sett ham for meg sånn…

– Har du sett filmen?

– Ikke ennå, men jeg har tvilt meg fram til at jeg skal få sett den. Jeg har jo skrevet om Amundsen, et zombie-splatter-dukketeater. Den handler om at Amundsen blir tint fram fra isen og er fly forbanna. En sulten og rødøyd hjernedød kjøtteter. 

Passende nok går skituren vår nå over i sin mest ekspedisjonsaktige fase. Løypa fra vannet opp til Oppkuven er ikke kjørt opp. I snøfylt terreng og litt usikre på om vi fortsatt er på rett vei kjemper vi oss fram gjennom tett granskog og opp bratte små skrenter som truer med å sende oss på trynet ned igjen.

Endelig skimter vi utkikkstårnet foran oss. Målet er nådd! Vårt polpunkt. Det er en tilfredsstillelse å ha nådd toppen, selv om tårnet føles litt vaklevorent. Den flotte utsikten, som visstnok inkluderer både Gaustatoppen og Blefjell, må vi imidlertid bare forestille oss gjennom tåka. Vi putter i oss noen brødblingser og skyller i oss noen slurker vann. Knut tar en selfie som skal sendes kona som sitter på jobb på kontoret.

Artikkelen fortsetter under bildet

SELFIE PÅ TOPPEN: Knut forteller at han vanligvis ikke har med mobilen på tur, men sender et bilde til kona på jobben.
SELFIE PÅ TOPPEN: Knut forteller at han vanligvis ikke har med mobilen på tur, men sender et bilde til kona på jobben.

Forsiktig politisk tilstede
Turen tilbake til Smedmyrkoia går i en fei i hockey. Vi låser oss inn, har bestemt oss for å ta en rast her før den siste etappen tilbake til bussen. Fotografen får fyr i vedovnen, og vi benker oss med boller og kakao.

Knut røper at selv om han har vært innom noen DNT-hytter opp gjennom åra, blant annet på en ukelang tur på Hardangervidda sist sommer, blir det også en del hotell.

– Jeg er glad i komfort. Men i påsken i fjor prøvde vi noe nytt, vi leide et hus midt i Røros sentrum. Derfra hadde vi enkel tilgang både rett ut i byen og opp på fjellet. Det var en helt utmerket måte å feriere på. Og så går det jo tog dit.

– Klimasaken er i alles bevissthet nå, det virker som det er noe som opptar deg? I fjor kritiserte du regjeringens klimapolitikk i Dagbladetkommentaren «Jeg møtte Erna», og i 2008 ga du ut romanen «Monster», et fremtidsscenario der isen i Arktis har
smeltet og isbjørnene utgjør en trussel mot menneskene.


– Klimasaken er noe jeg har vært opptatt av lenge. «Monster» ble skrevet med utgangspunkt i det ikoniske fotografiet til Arne Nævra,
av isbjørnen på et bitte lite isflak. I vinter gikk det masse isbjørn rundt husveggene på Novaja Semlja, da var det noen som husket den boka.

– Men jeg er ikke politisk aktiv lenger, ikke på den måten at jeg står på stand og deler ut løpesedler. Altså ikke aktiv i betydningen «aktiv».

– På sosiale medier aner man likevel et bredt samfunnsmessig engasjement?

– Du kan si jeg er forsiktig politisk tilstede på Facebook. Og jeg engasjerer meg ved å stille opp for noen organisasjoner i blant, som å bidra med noe moro på arrangementer. Jeg har medlemskap her og der, skriver under på ting og stemmer på partier som vil fase ut fossilt brennstoff. Det er synd at det er så skadelig å fly, for jeg er egentlig veldig glad i å reise. Er glad i bilferie også. Fruen og jeg har prøvd å finne alternativer til bilferie de siste åra, og det har ført til mange utrolig flotte sykkelferier.  

– Har du en favoritt-tur?

– Det er vanskelig å plukke ut en enkelt. Men turen fra Oslo til Halden langs kysten kan jeg anbefale! Vi liker godt å starte syklinga hjemmefra. Det føles så flott når man slipper det skottet mellom hjemme og ferie, det som handler om kofferter, trikk, flytog, betale 120 kr for et rundstykke på Gardermoen og så sitte på et fly eller tog i tre timer før du kan starte selve turen. I stedet er du på ferie så fort du er utenfor døra hjemme. – Det høres ut som påskeferien i år kanskje blir på sykkel for din del? – Nei, i påsken må vi til fjells. Jeg tror kanskje det blir Fyresdal i år. Telemarks Innsbruck.

BRATT OG ULENDT: - Jeg tar av prinsipp ikke av meg skiene.
BRATT OG ULENDT: - Jeg tar av prinsipp ikke av meg skiene. Foto: Line Hårklau


Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 16. april 2019