Naturfreaken

Foto: Marius Dalseg Sætre

Mens Fay Wildhagen turnerte med sin første plate prøvde hun å bo på hytta i Lillomarka. I en bransje på speed er naturen hennes viktigste frirom.

TEKST OG FOTO: MARIUS DALSEG SÆTRE FJELL OG VIDDE NR 1 2019

PÅ TUR MED: FAY WILDHAGEN
ALDER: 25
YRKE: Musiker
BOSTED: Oslo
AKTUELL: Ga nylig ut sitt andrealbum "Borders", som har høstet svært gode kritikker.

Den lyden. Det er den beste i verden, sier Fay Wildhagen. 

Flammene har så vidt begynt å få tak denne våte ettermiddagen. De vokser seg sakte større, mens lyden av tørt tre som må gi etter for varmen sprer seg rundt bålet. Hun smiler.

– Nå er jeg hjemme.  

Fay er hjemme. Bokstavelig talt. Hennes mor kjøpte hytta i Lillomarka i 2004. Siden har den blitt besøkt sommer som vinter. En periode, mens Fay turnerte med sin første plate, bodde hun her.

– Det er knapt dekning, og planen min var å leve et normalt arbeidsliv. Være i byen fra ni til fire, svare på mail, ta telefoner og dra hit hver ettermiddag for å ha fri. Det er rammer det ikke er så lett å leve innenfor i utgangspunktet, men på hytta var det ikke noe alternativ. Der har man fri, sier Fay.

I en kort periode tok hun toget fra Oslo Sentrum til Snippen i Nittedal før hun beveget seg videre til fots inn i skogen, fikk fyr i peisen og varme i hytta.

 – Det er nesten litt … asketisk?

– Haha, ja, men det gikk jo ikke så bra. Jeg måtte en tur hjem for å hente utstyr hver morgen, og med turné så ble det tungvint. Og de jeg jobbet med, var frustrerte da de aldri fikk tak i meg. Så jeg flyttet tilbake. Men jeg skulle absolutt ønske at det hadde vært mulig å gjennomføre prosjektet. Jeg er kanskje bare ikke hardcore nok.

25-åringen smiler igjen. Det er ikke mer enn to små timer siden vi gikk på toget på Oslo S mot Hakadal. Fire stopp. Hun ler stille. Forteller at hun nå, etter andreplata, attpåtil har fått seg leilighet, midt i byen. Men plata, den ble spilt inn på hytta like ved Hemsedal.

– Der er det både strøm og vei, så jeg fikk satt opp et lite studio. Jeg var der i en måned mens jeg skrev plata, sier hun.


Artikkelen fortsetter under bildet.

HJEMME: Hytta i Lillomarka har vært et yndet turmål helt siden den kom inn i Fays familie i 2004.
HJEMME: Hytta i Lillomarka har vært et yndet turmål helt siden den kom inn i Fays familie i 2004. Foto: Foto: Marius Dalseg Sætre

Satt ut av spill
Det er tre og et halvt år siden bærumsjenta for alvor spilte seg inn i norsk musikkverden med debutalbumet «Snow». Hun ble nominert til Spellemann som årets nykommer og høstet strålende kritikker. Blant annet beskrev Aftenposten albumet som «nært og mektig».

– Mamma har alltid syntes det er veldig rart at jeg ble artist. Da jeg var liten, var jeg bestandig alene hjem
me da hun kom fra jobb, og hun var bekymret for at jeg ikke hadde nok venner. Det ble noen alvorsprater om det, men jeg hadde så mye jeg skulle gjøre, og det var jo fordi jeg hadde lyst. Jeg hadde ikke tid til å være med venner, jeg, men jeg er nok også mer introvert enn folk tror, inkludert meg selv. Det er også lett å miste litt perspektiv på hva som er stort. Jeg husker mamma så meg på Lindmo og bare: «Hæ, du har ikke fortalt at du skal på Lindmo.» «Å ja, er det noe man skal fortelle?» svarte jeg.

Året etter «Snow» ble det stille. Senebetennelse i begge armene satte Fay helt ut av spill, og det skulle ta tre år før andrealbumet, «Borders», var på plass.

– Tre år mellom plater er lenge, men før var det vanlig. Nå er bransjen nesten på speed, og folk tør ikke vente, for det er en skog av artister der ute som arbeider i et ekstremt høyt tempo. Man er redd for å miste momentet og utgivelsene lider ofte av kvantitet vs. kvalitet. For noen store artister, også norske, rekker singlene knapt å sette seg før de kveles av den neste.

Fay stopper opp, dveler kort ved utsagnet mens bålet knitrer i bakgrunnen.

– Det har vært skummelt å stå på sidelinjen og tenke at dette er noe prosjektet vårt tåler. Derfor ble jeg ekstra rørt av å være på turné. Vi solgte ut konsertarenaer, og publikum kunne sanger fra både den gamle og den nye platen. Det føltes som om vi hadde tatt et steg opp ved å være borte, samtidig som publikum hadde tatt vare på meg og musikken min. Det var en veldig sterk opplevelse. Helt motsatt av hvordan bransjen tilsynelatende fungerer.

 Det er flere som har fått merke at Fay ikke nødvendigvis følger bransjestandardene. I fjor sommer, da hun skulle opptre for Sommeråpent på Sognefjellshytta i Jotunheimen, tok hun seg tre dager fri og kom gående over fjellet for å møte Lars Monsen og resten av tv-teamet som gikk motsatt vei fra Bøvertun.

– Jeg tror NRK ringte plateselskapet mitt hver dag i halvannen uke og spurte om hvor og når de skulle plukke oss opp. De kunne ikke fatte eller begripe at «bandet» virkelig skulle gå. Men vi gikk, bestevenninna mi og jeg. Og fortsatte videre på egen hånd etterpå også, fra Fannaråken og ned til Turtagrø. De forsto ikke det heller, og lurte på om de måtte sende noen for å følge oss, ler hun.


Artikkelen fortsetter under bildet.

MÅ I SKOGEN: – Jeg er nok mer introvert enn alle rundt meg tror. Når jeg kommer hjem fra turné, er jeg dødssliten og vil bare lade. Og jeg lader best når jeg får input. Det får jeg i naturen, sier Fay.
MÅ I SKOGEN: – Jeg er nok mer introvert enn alle rundt meg tror. Når jeg kommer hjem fra turné, er jeg dødssliten og vil bare lade. Og jeg lader best når jeg får input. Det får jeg i naturen, sier Fay. Foto: Foto: Marius Dalseg Sætre

Romantikken 
Solen glir forsiktig inn bak furutrærne over Nordre Langvann idet Fay reiser seg og forsvinner inn i familiehytta. Med et bredt glis kommer hun ut igjen. I hendende har hun to ullpledd. Og en øks. Pleddene får jeg, før hun drar inn i boden og gyver løs på et par forsvarsløse vedkubber. En av kubbene går rett på bålet, og sakte stiger glørne fra bålet opp og svever gjennom luften som små, oransje konsertlys.

– Jeg er i mitt ess når jeg er her. Naturen gir meg roen til å skape musikk. Den er et verktøy, et sted jeg får perspektiv og rom til å tenke.

– Det er veldig i vinden å skrive om natur, kanskje spesielt i norsk musikk?

– Ja, og det er utrolig stas å være en del av den bølgen av nordisk nasjonalromantikk og estetikk som skjer nå. Det har blitt eksotisk slik stranden, palmen og solnedgangen var det tidligere, sier Fay og lener seg fremover.
– Det føles som en renessanse. På 1800-tallet satt de romantiske kunstnerne og malte Vestlandet, Jotun- heimen og Sunnmørsalpane. Og Grieg satt i lyngen, så utover Rondane og komponerte. Bildene og musikken nådde grever og konger nedover i Europa, og så kom de dampende inn i norske fjorder. Jeg føler kanskje at vi som holder på i dag, fortsetter litt der romantikerne slapp. Det er i hvert fall vakkert å tenke så stort på det.
– Jeg sitter jo oppe på fjellet og skriver om fjellet. Jeg tror det er noe dypt inne i mennesket som resonnerer med det å være ute, nært det vi kommer fra og hører til. Man kjenner det jo, at hjertet banker og kroppen puster. Jeg føler meg hjemme ute i naturen, at jeg er der jeg skapt til å være. Jeg tror det er slik for mange.


Artikkelen fortsetter under bildet.

VINJEROCK I 2018: Senebetennelse i begge armene satte Fay ut av spill etter debutalbumet. Publikum strømmet til da hun kom tilbake. – Det var en sterk opplevelse, sier hun.
VINJEROCK I 2018: Senebetennelse i begge armene satte Fay ut av spill etter debutalbumet. Publikum strømmet til da hun kom tilbake. – Det var en sterk opplevelse, sier hun. Foto: Morten Noremsaune

Fay trekker mobilen opp av lommen.

– Se her! På Instagram-kontoen min renner det over av korte videoklipp. Det er folk som sitter på fjellet, ser på soloppgangen og hører på min musikk. Det er fantastisk!

Hun drar frem et videoklipp hun har fått fra Stian Aadland, også kjent som «Stian med sekken». Influenser, friluftsmann og ablegøyemaker. Tonene fra «Borders» lyder gjennom de små høyttalerne på undersiden av telefonen. På skjermen flytter en liten gruppe pingviner seg sakte fremover.

– Så merker jeg nå en total tristesse over å sitte på fjellet og se utover og vite at vi ødelegger det her. Jeg har en låt hvor jeg går litt løs på det som skjer: «Leave Me To The Moon». Den er litt sånn: Hei! Hva faen er det som skjer? Hvor kan vi finne noen som er snille og greie når fedrene våre brenner opp havet? sier Fay og henviser direkte til teksten i låten:

Our fathers chasing wolverines
Setting fire to our broken sea
And no one’s ever telling me
Where to search for decency

Artisten, som i ettertid mener at hun og bandet var i overkant vågale da de kledde seg ut under en konsert som falt på Halloween, forsvinner litt der hun lar seg rive med i praten om naturfilosofi. Ikke at hun sitter der og påberoper seg svaret på hva som bør gjøres, men hun lyser opp når hun snakker om kjærligheten til naturen. 

– Jeg pleier ikke å være forkynnende, naturen fungerer mer som bilder på følelser i musikken min. Akkurat den låten er nok likevel det nærmeste jeg kommer å være belærende. At det er blitt sånn at jeg skriver om naturen, vet jeg ikke helt hvor kommer fra. Men det kommer innenfra, og det er kanskje derfor det oppfattes som ekte, sier Fay og lirker en mørk lokk tilbake inn under lua.
– Jeg har jo vært den samme personen og gjort de samme tingene siden jeg var liten. Nådeløst. Da jeg kom til møter i sekk og turtøy på den tiden jeg ble signert, ble jeg bare oppfattet som annerledes. En naturfreak. I dag sitter jeg på P3 med Christine og prater først tur, deretter musikk. Det er helt rart. Og ganske gøy.

De en gang så oransje flammene har sluknet. Nå ligger de som små glør og forsvinner sakte etter hvert som mørket siger på. Og ifølge Ruter har vi dårlig tid om vi skal rekke ettermiddagstoget tilbake til sentrum.

KOMMER INNENFRA: Fay har ingen god forklaring på hvorfor hun skriver om naturen, det har bare blitt slik. – Jeg hørte ikke på annen musikk som skrev om det heller, så det kom innenfra. Det er kanskje derfor det oppfattes som ekte også, sier Fay
KOMMER INNENFRA: Fay har ingen god forklaring på hvorfor hun skriver om naturen, det har bare blitt slik. – Jeg hørte ikke på annen musikk som skrev om det heller, så det kom innenfra. Det er kanskje derfor det oppfattes som ekte også, sier Fay Foto: Foto: Marius Dalseg Sætre

Annonse

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 26. februar 2019