Mannen med sju gir

SPENNENDE OPPGAVER I SIKTE: Dag Terje har vært mye på tur i Norge og gleder seg til å jobbe med hobbyen sin.
SPENNENDE OPPGAVER I SIKTE: Dag Terje har vært mye på tur i Norge og gleder seg til å jobbe med hobbyen sin. Foto: Line Hårklau

Han har vært kokk, reklamemann, befal, markedssjef, hyttevert og budeie. Nå er Dag Terje Klarp Solvang klar for DNT.

TEKST: SILJE RØNNEBERG HOGSTAD. FOTO: LINE HÅRKLAU FJELL OG VIDDE NR. 6 2018

Kollegene på Youngstorget i Oslo sentrum merker godt at det er en energibombe av en mann som har flyttet inn på kontoret. Den to meter høye, bredskuldrede generalsekretæren kan sees hinkehoppende på vei fra det ene møtet til det andre. En rungende latter sitter løst i gangene. Kjøret som følger med i oppstarten av stillingen som øverste sjef for en organisasjon med 314 000 medlemmer, er brutalt for den mest hardbarka. Dag Terje, derimot, ser nærmest ut til å … digge det? På vei til Maridalen der vi skal tilbringe formiddagen, snaut tjue minutters kjøretur fra Oslo sentrum, må jeg spørre: Er han så avslappa som han ser ut som?

– Jeg er jo en person som får energi av at det er hektisk. Jeg blir lykkelig når jeg har mye å gjøre, særlig hvis det er litt å gruble på og når jeg må sette meg inn i nye ting, sånn som nå. Men jo da, jeg merker at jeg er veldig sliten når jeg kommer hjem fra jobb. Hjernen går jo på høygir hele dagen.

Lavere terskel 

Tidligere kolleger forteller om en raus og entusiastisk leder som er glad i mennesker og som gjerne reiser land og strand rundt for å treffe dem han er sjef for. Nå ser han fram til å bli kjent med DNTs 57 medlemsforeninger med lokallag.

– Den entusiasmen og gløden du møter der ute, gleden over å få jobbe med friluftsliv, er noe jeg kjenner meg igjen i. Jeg gleder meg til å løfte organisasjonen i fellesskap.

Han forteller at en halv million medlemmer er målet.

​​​​​​​– Det handler om å gjøre tilbudene våre tilgjengelig for grupper som synes friluftsliv er krevende. Det er klart: Hvis mye av det vi kommuniserer er overlykkelige mennesker i teknisk utstyr på en veldig høy topp, vil mange tenke at det ikke er noe for dem. Vi må få ned terskelen slik at folk oppdager at «det der klarer jeg også». En tur som den vi er på nå, for eksempel: To kilometer inn og ut til et fint sted, det er lett å få til for de fleste, men like fullt en flott opplevelse.

Les også: Svermer for insektene

Artikkelen fortsetter under bildet.


UT PÅ TUR: Da DNT og NRK arrangerte «Monsen minutt for minutt» i sommer, tok Dag Terje med seg ektemannen Bent Høie på eventyret i Indre Troms.
UT PÅ TUR: Da DNT og NRK arrangerte «Monsen minutt for minutt» i sommer, tok Dag Terje med seg ektemannen Bent Høie på eventyret i Indre Troms. Foto: Marius Dalseg Sætre

Skogfinnen 

Stien fra Skar opp mot Fagervann snirkler seg passe bratt opp ei skogkledt li. Vi er heldige: Klemt mellom en natt med øsregn og en ettermiddag med gråvær stråler morgensola ned på oss gjennom trærne. Hvor kommer hans egen friluftsinteresse fra? Er den noe han har vokst opp med?

– Friluftslivet med telt, kajakk og hytte til hytte-turer begynte først i voksen alder da jeg ble sammen med Bent. I barndommen var det å være i naturen først og fremst knytta til nytte. Foreldrene mine jakta elg, fugl og hare, og vi sanka masse bær. Jeg er født på Kongsvinger, men det er Austmarka og Finnskogen jeg tenker på som «hjemme». Der kommer morsslekta mi fra, og der hadde vi hytte. Dessuten drev mormoren min en liten gård hvor jeg tilbrakte alle somre, ferier og helger. Den skogfinske avstamningen vår har alltid vært veldig viktig for familien.

Pjokken Dag Terje elsket å være med mormoren i fjøset og var fast bestemt på å overta gården på Finnskogen når han ble stor. Det endret seg med tiden, men fortsatt tilbringes en sommeruke så ofte som mulig i tjeneste som budeie på Rendølseter i Trollheimen. Da han begynte på kokkeskolen i Årnes, var imidlertid planen å bli kokk og klinisk ernæringsfysiolog. Og han lengtet etter å flytte hjemmefra. For foreldrene var det helt utelukket før han fylte 18.

Fortsatt stigma

– Jeg kom jo ut som homofil som 17-åring. Moren og faren min var vettskremte. På midten av 1980-tallet skulle man være ganske kunnskapsrik for ikke å trekke paralleller mellom homofili, hiv og død, så det er klart de var redde for meg. Å være hiv-positiv var et voldsomt stigma. Det er det dessverre fortsatt. Jeg har gode venner som er hiv-positive og ikke tør å snakke om det. Selv om holdningene i samfunnet har beveget seg i riktig retning, er det fortsatt en lang vei å gå.

Da han endelig kom seg til Oslo, ble han møtt av et større fellesskap. Å bli del av et positivt miljø med andre homser var nytt – å kunne være stolt og treffe likesinnede. Han ble i Oslo noen år, før han bestemte seg for at det var på tide å avtjene verneplikt.

– Jeg havnet i Stavanger, innrullert i marinen. Egentlig var jeg fast bestemt på at jeg skulle ha tjeneste som kokk på fregatt. Men på intervjuet sa det ene befalet at jeg burde ta aspiranten og prøve meg som befal. Det hadde jeg ikke engang vurdert, men tenkte «hvorfor ikke»? Jeg fikk graden og tjenestegjorde på Madla i snaut et år etterpå. En av oppgavene som befal var å undervise rekrutter. 
​​​​​​​
– Jeg var utrolig dårlig på å booke rom til undervisningen. Heldigvis satt det en hyggelig fyr på voksenopplæringen. Han hadde avtjent verneplikt samtidig som meg, og reddet meg ut av knipa gang på gang. Det var sånn jeg ble kjent med Bent. Den gangen ante jeg ikke at han var homo.

Les også: Turen jeg aldri glemmer

Artikkelen fortsetter under bildet.

GOURMET-TURMAT: Dag Terje sverger til noen få gode ingredienser når han skal kokkelere ute.
GOURMET-TURMAT: Dag Terje sverger til noen få gode ingredienser når han skal kokkelere ute. Foto: Line Hårklau

Kaffedate med Bent

Fagervann åpenbarer seg for oss, med tåke trolsk drivende over vannspeilet i den skarpe oktoberlufta. Vi finner en bålplass på et lite nes og pakker ut stormkjøkken og ved. Ut av sekken drar Dag Terje polarbrød, aioli, rødløk, chorizo, fylte chili, ost og godt smør. Selv om han likte godt å jobbe som befal, ga han ikke slipp på kokkedrømmen.

– Det var faktisk Bent som anbefalte meg å ta Norsk hotellhøyskole i Stavanger, forteller han mens han hogger opptenningsved.

– Bent hadde selv tatt utdanning der noen år før. Det var etter at jeg hadde begynt på studiene og blitt kjent med noen tidligere studiekompiser av ham, at vi begynte å treffes igjen. Fortsatt visste jeg ikke at han hadde følelser for meg, jeg trodde jeg bare var ute og tok en kaffe med en kompis.

Pendlerpar 
En marskveld i 1996 tok endelig Bent mot til seg.

– Nå har vi vært kjærester i 22 år og gift i 18. Men det er bare de siste fire åra vi har bodd sammen.

To travle menn med krevende jobber har vært nødt til å pendle i helgene for å være sammen. Bent ble stortingsrepresentant samme året som de giftet seg, og måtte til Oslo.

– Pendlertilværelsen har faktisk fungert veldig fint. Bent har kunnet fokusere på sin jobb, og jeg på min, og det har jo vært viktig for oss begge.

Den første lederstillingen fikk Dag Terje i Studentsamkipnaden i Stavanger rett etter utdannelsen. Deretter hadde han fem spennende år som daglig leder ved Gastronomisk institutt, etterfulgt av åtte år som daglig leder i reklamefirmaet Melvær og Lien.

– Det var også utrolig gøy, og vi leverte noen gode resultater. Men i etterdønningene av finanskrisen var det ingen morsom oppgave å gi halvparten av 40 ansatte sparken. Det er ulempen med å være sjef, noen ganger må du gi folk kjipe beskjeder.

I 2014 passet det endelig å flytte sammen med Bent i Oslo. Det var da han ble tilbudt jobben som markedssjef i Høyre. De siste fire åra har ekteparet kunnet dele hverdagene. Samtidig er de bevisst på at fritiden fortsatt må vernes om. Hytta i Bjerkreim i Rogaland benyttes så ofte de kan, men friluftsinteressen har også ført dem Norge rundt på tur. Som bryllupsreise i 2000 gikk de Finnskogleden. Har han noe favoritt-turområde?
​​​​​​​
– Det blir ofte sånn at den siste turen man har gått er den beste. Turen i Indre Troms med Lars Monsen i sommer var utrolig fin, da ble jeg kjent med masse gode folk. Men et sted jeg har et spesielt forhold til, er Valdresflya. Da Bent og jeg ble sammen i 1996, hadde jeg sommerjobb som kokk og betjening på Valdresflya vandrerhjem med 54 sengeplasser. Så den første turen vår sammen var i Jotunheimen. Året etter drev jeg hytta hele sesongen, i tillegg til at jeg leide driften noen påsker i åra etter. Det var kjempegøy, men et slit. Du gjør jo alt; vasking, matlaging, klargjøring av rom… Å grave hytta fram fra snøen før påsketuristene kom tok ei uke. Nå, i møte med alle som driver DNTs hytteanlegg, er det selvfølgelig nyttig å vite noe om hvordan den jobben er. Vandrerhjemmet brant ned i 2015, men jeg får fortsatt gåsehud hver gang jeg kommer opp på flya der den stod. Det er et magisk sted, et av de vakreste på denne jord!

Les også: Lindmos dobbeltliv

Artikkelen fortsetter under bildet.

BRYLLUPSHELG: Familie og venner samlet på Austre Åmøy, Stavanger i 2000 for å feire Dag Terje og Bent.
BRYLLUPSHELG: Familie og venner samlet på Austre Åmøy, Stavanger i 2000 for å feire Dag Terje og Bent. Foto: Privat

Mer enn «plikt og pain» 

Dag Terje prater i vei mens han serverer polarbrød i gourmet-versjon. Blant annet drømmer han om å skaffe et par sibirske huskyer som kan bli med og trekke på ski. Men det må bli i framtiden, innrømmer han, for til tross for at han skal reise mye i jobbsammenheng, kommer de neste åra til å tilbringes mye på kontoret. Hva tenker han om å ta over roret i en så tradisjonsrik organisasjon som DNT?

– DNT har bak seg 150 år med god stemning og sterk merkevarebygging. Det er mye kunnskap i alle ledd i denne organisasjonen. Selv om jeg har et godt selvbilde og er bestemt på hva jeg vil, håper jeg at jeg klarer å lytte til folk som kan mer enn meg. Og diskusjon er verdifullt. Men jeg liker ikke når diskusjonen pågår i ukevis, altså. Jeg liker at ting skjer, er litt utålmodig der. Framdrift er enormt viktig, sier Dag Terje og tar en slurk vann fra drikkeflaska.

​​​​​​​– Jeg ser fram til å jobbe mot at DNT bedre skal speile det Norge vi har i dag. Det du elsker vil du ta vare på, men for å elske noe må du faktisk først lære det å kjenne. Man får ikke folk til å bry seg om miljøvern hvis det bare skal være «plikt og pain». Folk vil oppleve kule ting og ha det gøy, men de vil også redde miljøet. Det er denne komboen vi må få til. Og det skal vi.

Les også: Vindkraft truer urørt natur

Annonse

PÅ TUR MED:
Dag Terje Klarp Solvang

ALDER: 46

YRKE: Generalsekretær i DNT

BOSTED: Oslo

AKTUELL: 1. oktober tok han over jobben som DNTs generalsekretær etter Nils Øveraas. 

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 11. desember 2018