Svermer for insektene

LEVENDE: Når trær dør, flytter sopp, lav, insekter og mose inn. Faktisk er død ved noe av det mest levende en finner i skogen, sier Anne.
LEVENDE: Når trær dør, flytter sopp, lav, insekter og mose inn. Faktisk er død ved noe av det mest levende en finner i skogen, sier Anne. Foto: Silje Rønneberg Hogstad

Helt siden hun var liten, har Anne Sverdrup-Thygesson vært interessert i insekter. Nå håper forskeren at alle skal få øynene opp for den viktige jobben de gjør for oss – og for kloden.

TEKST OG FOTO: SILJE RØNNEBERG HOGSTAD. FJELL OG VIDDE NR. 5 2018

– Denne lille flekken, rett bak husene – for en kilde til opplevelser! Jeg har bodd her i tjue år, og har vært her masse både med unger og bikkjer. Likevel kan jeg nesten ikke huske at jeg har møtt andre her. 

Jeg er på tur med Anne Sverdrup- Thygeson i et område hun i forkant beskrev som «en vill, liten haug» rett ved rekkehuset på Lørenskog, med dyrket mark på alle kanter. Ti minutter etter at vi har vasset gjennom en smal stripe blomstereng i kanten av en kornåker, over en inntørket bekk og opp på haugen, har vi rukket å oppleve mye: Vi har sett en ekornunge turne i toppen av ei bjørk, studert innholdet i fersk grev- lingmøkk (om blant annet hadde satt til livs korn, en grønnglinsende tordivel og et markeringsbånd av plast), og kikket på noen osper der stykker av barken er kuttet av.

– Vi hadde et eksperiment her for å lage bedre leveforhold for den utrydningstruede sinoberbillen. Den lever bare i nydød osp, forteller hun.

Frivillighetssentralen

Nærnatur som dette har vært viktig for hennes egen lidenskap for skogen og alt som lever i den.

– Jeg kommer fra en turglad familie. Det viktigste var likevel at det ble lagt til rette for at vi kunne være mye ute i hverdagen. Slike smånaturflekker i nærheten av bebyggelse er gull verdt for barns mulighet til kontakt med natur.

Vi stopper ved en diger, naken gran knekt nede ved rota med det svære bruddstedet gapende opp. Forsiktig løfter Anne tykke, tørreflak av bark bort fra stammen. Underer veden nærmest i oppløsning, den lar seg plukke fra hverandre i stavlignende stykker. Hun viser alle gangene laget av biller.

– Skogen er en slags frivillighetssentral med massevis av individer som jobber gratis for oss. Insektene gjør jo ting hele tiden, de leverer goder og tjenester som vi mennesker også nyter godt av.

– Sånn som å bryte ned dette døde treet?

– Ja. Vi mennesker har en enorm ryddetrang og tenker ofte på disse døde trærne som rot, at det er stygt. Men for artene her er død ved et kjempeviktig livsmiljø. Det er mangeflere levende celler her enn i et levende tre. Insektene er også avgjørende som mat for mange andre arter. Nylig kom en studie som viste at mengden insekter som spises av fugl hvert år, tilsvarer mengden kjøtt og fisk som spises av mennesker. Uten insektene ville mange fuglebestander dødd ut.

– Og så pollinerer jo insektene planter og sørger for mat til mennesker?

– Ja, dette kjenner folk flest til. Insekter og planter har levd sammen i millioner av år og utviklet utrolig fint tilpassede samliv. Men det gjelder på flere måter enn ved pollinering. Se her for eksempel, her er det masse blader av hegg som er spist på.

Anne plukker et grønt, hullete blad fra et lite tre og holder det opp.

– Hvis du ser her, nederst ved bladstilken, er det to bittesmå kjertler, det er to, hva skal jeg kalle det, sånne små bruskiosker.

– Bruskiosker?

Vi må le begge to.

– Ja, det heter jo egentlig ekstraflorale nektarer, men det er det jo ingen som skjønner, sier hun og smiler.

– For at folk skal bli engasjert i det forskerne driver med, tror jeg det er viktig å snakke om det på en forståelig måte, som at disse kjertlene er som en bruskiosk. Her kan mauren komme og hente seg en deilig dråpe med nektar unna blomsten, og som takk for hjelpen passer mauren på å holde bladspisende insekter unna. Et flott samarbeid! Naturen er full av slike avhengighetsforhold, og vi vet egentlig ikke ringvirkningene av at én art forsvinner.

Les også: Vil legge elva i rør

STÅR I FARE: Hovedproblemet for de flesteutrydningstruede insektartene i Norge, er knapphet på levesteder. Både jord og skogbruket drives mer og mer intensivt, og kulturlandskapet gror igjen. For sinoberbillen er det mangel på nydød osp som er problemet.
STÅR I FARE: Hovedproblemet for de flesteutrydningstruede insektartene i Norge, er knapphet på levesteder. Både jord og skogbruket drives mer og mer intensivt, og kulturlandskapet gror igjen. For sinoberbillen er det mangel på nydød osp som er problemet. Foto: Shutterstock

Innsikt på tur

Selv om yrket som forsker, forfatter og formidler tar mye tid, er turene som ikke er jobbrelaterte uunnværlige for henne.

– Jeg fungerer ikke uten løpeturene mine i Østmarka i det daglige. Somrene brukes blant annet på fjellturer fra hytte til hytte.

Hun forteller at de turene hun husker best er de der hun har gått alene i fjellet, og dels overnattet ute, kun med en vindsekk over soveposen.

– Det er akkurat som om opplevelsen blir mer intens når man bare har naturen å forholde seg til, hele døgnet. Litt som når du legger et farge filter over et instagrambilde. Jeg tror faktisk det var en slik tur, i Utladalen og Vettismorki for omtrent tretti år siden, som fikk meg til å ombestemme meg når det gjaldt hva jeg skulle bli her i verden. Jeg hadde begynt på et studieløp innen humaniora/samfunnsfag, men så gikk det opp for meg at det faktisk gikk an å ha naturen som jobb. Jeg byttet til biologi og ble der.

I mange år var hun aktiv i DNT, satt til og med i styret til DNT ung noen år på nittitallet. Dessuten var det i DNT hun traff mannen sin.

Kunnskap for framtida 

De tre barna deres er blitt store, to har flyttet hjemmefra. Selv om ingen av dem har planer om å bli biologer, tror hun interessen og respekten for naturen er med dem fra barndommen.

– Det er viktig at de kommende generasjonene forstår alvoret, sier hun. – Forhåpentligvis greier de å gjøre en bedre jobb med å ta vare på mangfoldet enn det vår generasjon har gjort.

Anne blir alvorlig.

– Hva er det som gir oss mennesker, som én art blant ti millioner, rett til å bestemme hvilke andre arter som skal leve og hvilke som skal dø? Hvilken rett har vi til å klippe greiner av evolusjonens tre? Det er det vi gjør hver gang vi utrydder en art.

– Det er så mange grunner til å ta vare på artsmangfoldet.

Hun sammenligner lite påvirka natur med en gammeldags landhandel.

– Dit kan vi gå for å hente produkter, som tømmer, ved, bær og sopp. Og også medisiner: En kjuke kalt hårkjuke er testet i laboratorium, her fant forskerne virkestoffer aktive mot kreft. Både kjente og ukjente ressurser ligger der ute. Vi skusler det bort ved ikke å ta vare på det.

Selv har hun en spesiell lidenskap for soppsanking.

– Det hender jeg bare skal ut en liten svipptur. Flere timer senere ringer ungene og lurer på hvor jeg blir av.

Naturens bruksanvisning 

Lite påvirka natur fungerer som et historisk arkiv som kan fortelle om hvordan naturen var før vi begynte å gripe så mye inn i den. Pollen bevart i myrer kan si noe om hvilke arter som vokste der. Skjærer man ut skiver av gamle trær, kan man gjennom å se på årringene få oversikt over hvordan klimaet har vært. Her ser man også spor etter skogbranner, flere hundre år tilbake i tid.

– I dette arkivet kan det ligge en slags bruksanvisning for hvordan vi bør gjøre ting framover. Kanskje bør vi, for å ta vare på artsmangfoldet i skog, prøve å etterligne den naturlige dynamikken som skjer i en skog? For eksempel er brann viktig for skogen, og en av de prosessene som skjer og alltid har skjedd. Det at vi slukker skogbrann er, sammen med skogbruk og hvordan vi kontrollerer rovdyrbestandene, de viktigste måtene vi mennesker påvirker skogens økosystem på.

– Så vi bør egentlig ikke slukke skogbranner? I sommer var det jo ekstremt mange?

– Likevel; det brenner nok langt mindre skog enn det som var natur- lig før. Faktum er at vi ved å slukke skogbranner endrer både landskaps- mønstre og sammensetningen av arter, blant annet slik at det blir mindre furu og lauv og mer gran. Men selvsagt må vi også tenke på hensynet til menneskelige verdier i dette.

– Her er ei ny død gran, skal vi se om det er noen hjemme her da ...

Anne løfter opp et nytt flak bark.

– Her har vi en bille i familien kortvinger! Den har noen utrolige vinger som foldes sammen på en nesten origamiaktig måte slik at den smidig kan krype inn i treet. Og se her da, to soppmarihøner som parrer seg. Unnskyld at vi forstyrrer!

De to knæsjfargede krypene, litt mer avlange enn vanlige marihøner, avbrytes i akten og piler raskt hver til sitt.

Les også: Når soppen popper opp

I LINDEN: Som barn utforsket Anne naturen gjennom lek, og ble interessert og glad i den . Dette har hun overført til barna sine.
I LINDEN: Som barn utforsket Anne naturen gjennom lek, og ble interessert og glad i den . Dette har hun overført til barna sine. Foto: Foto: Privat

Å sette pris på naturen

Hvor mye er naturopplevelser verd? Anne er engasjert i den pågående diskusjonen om hvorvidt det er riktig å sette en prislapp på naturen.

– Det ligger i hele samfunnssystemet vårt at natur ikke har noen pengeverdi. Vi som driver med friluftsliv, verdsetter jo naturen som et sted for naturopplevelser, men det teller liksom ikke, det er ikke en del av måten vi regner verdier på.

Hun trekker oppgitt på skuldrene.

– Hvis vi sier at «Dette området er verdt så og så mange millioner kroner», betyr det at de som ødelegger det, på en eller annen måte må erstatte det. Det er noe bra ved at du får omsatt naturen i den valutaen samfunnet ellers bruker. Uten en prislapp blir terskelen for å ødelegge natur utrolig lav. Men det mange kritiserer, er at det også blir en forenkling. Så mange aspekter kan ikke omgjøres til kroner og øre. Hvor mye var det verdt å se det ekornet vi så i sted? Tusen kroner? Ti tusen?

Hun sammenligner lite påvirka natur med en katedral, uten at det nødvendigvis må ligge noe religiøst i det.

– Det å være del av noe stort og bestandig, noe som kom lenge før oss og som skal fortsette å være der – jeg tror det er sunt å kjenne på det, å sette våre egne små og store problemer i et større perspektiv.

Det store i det lille

– Se på den der, da, den var flott, utbryter hun plutselig. – Det er rødrandkjuke, der pleier det å sitte masse små insekter på undersiden. Vi vasser gjennom vissent kratt ned til en høyreist grå stubbe som kneiser nede i en skråning, omkranset av svulmende soppvekster. Anne legger seg på kne og kikker. Men det er lite liv på den glatte, gule undersiden av fruktlegemet. Det er en tøff sommer for insektene, og de har trukket lenger inn i stammen der det er mer fuktighet.

– Hva var motivasjonen din for å skrive «Insektenes planet»?

– Insekter er en fin innfallsporttil naturen. De er overalt, og alle har et forhold til dem. Jeg har selv hatt mye glede av å oppdage alle de rare og bisarre tingene de driver med, alle de fantastiske tilpasningene livene deres har. Tenk bare på maurene som holder bladlus som melkekyr, eller øyenstikkeren som brukes som modell av det amerikanske luftforsvaret på grunn av de utrolige flyveferdighetene. Det er jo gøy!

Vi har kommet tilbake til åkerkanten. Tar en titt på den krydderduftende rødfargen som skilles ut når man gnir blomsterknoppene til perikum mellom fingrene, før virusler tilbake mot rekkehuset.

Inngangspartiet hos Anne skiller seg fra naboenes: Stabler med insektfeller av hvit plast ligger lagret ved siden av døra.

– Håpet mitt for boka er at den kan hjelpe folk til å tenke annerledes om insekter. Ikke bare se på dem som ekle og plagsomme, men som noe spennende og fascinerende som vi faktisk er helt avhengig av. Da kan det bre seg som ringer i vann. Alt henger jo sammen. Jeg håper boka kan stimulere til et ønske om å ta vare på naturen.

Les også: Hvor blir det av sommerfuglene

VIKTIG NÆRNATUR: Det er kort vei mellom Annes rekkehus og den vesle, artsrike haugen, restene av en ravinerygg som det er få igjen av. – Det er utrolig flott her, men nesten ingen som vet om den, sier hun.
VIKTIG NÆRNATUR: Det er kort vei mellom Annes rekkehus og den vesle, artsrike haugen, restene av en ravinerygg som det er få igjen av. – Det er utrolig flott her, men nesten ingen som vet om den, sier hun. Foto: Silje Rønneberg Hogstad

Annonse

PÅ TUR MED: Anne Sverdrup-Thygeson

ALDER: 52

YRKE: Professor i entomologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet

BOSTED: Lørenskog i Akershus

AKTUELL: Ga i vår ut «Insektenes planet» som har fått strålende mottakelse og er allerede solgt i 17 land. Fast gjest i panelet i det populærvitenskapelige programmet Abels tårn på NRK P2.

Skrevet av Elin Hansson 16. oktober 2018