Klatreveteranene

FULLT FOKUS: Så lenge øynene er på klatrerne kan man jo småsnakke litt seg i mellom. Samholdet og humoren er nærværende i gruppa. Geir Lysfjord (t.v.) og Steinar Mediaas sikrer mens to andre klatrer.
FULLT FOKUS: Så lenge øynene er på klatrerne kan man jo småsnakke litt seg i mellom. Samholdet og humoren er nærværende i gruppa. Geir Lysfjord (t.v.) og Steinar Mediaas sikrer mens to andre klatrer.

På Klatreverket en mandagsmorgen ser jeg en kjekk, sprek, eldre kar. Det kan da umulig være første gang?

Tekst og foto: Hanna Jordan. Fjell og Vidde 6/2016 

Kanskje er det glimtet i øyene som gjør at jeg legger merke til ham. Som trekker oppmerksomheten til hans blå T- skjorte. Eller er det kanskje T-skjorten som viser meg glimtet i øyene? Jeg vet ikke. Vi klatrer en stund side om side før jeg til slutt må bort og spørre om å få ta et bilde av ryggen hans. På T-skjortens bakside står det «Norsk geriatrisk klatrekompani». Den har fått meg til å humre både opp og ned i veggen.

– Er det bare ryggen du vil ta bilde av? spør han med et smil, støttet av kameratene sine.
– Nei, jeg er fotograf og kunne tenke meg å ta bilder av hele gjengen, svarer jeg. Og så er vi i gang.

Bare Jon, som han heter, har T-skjorte som viser tilhørighet til en gruppe, men de er en hel gjeng.

– Vet du hvem du nettopp snakket med, spør en annen hemmelighetsfull, smilende klatrer. 
– Nei, svarer jeg, eller jo, han het Jon.
– Ja, det er Jon Teigland, en av førstebestigerne av Trollveggen.
– Jaså, nei, det visste jeg ikke, svarer jeg og blir nok en anelse rød i kinnene.
– Og han der, han var første nordmann på Everest …

Himmel og hav, her trodde jeg de bare var en litt eldre gjeng klatrere, men disse karene er historiske. Eller karer, det er også en kvinne med i gjengen, Rotraut, kona til Odd. Odd Eliassen, første nordmannen på Everest, du vet … Han som forteller meg dette, er Thomas Cosgriff, assosiert medlem av gruppen og han har visst også en historie som klatrer. Det får jeg høre av nestemann jeg prater med. Det er gjengs i gruppa; de skryter ikke av seg selv. Det tar klatrekompisen seg av.

VEKTLØFT OG MEDITASJON

Jeg skynder meg hjem for å google navn og for å hente min fotografkompanjong. De neste klatreøktene får vi være med.

– Hvorfor vi er like lykkelige over å klatre nå, når vi er 70, som da vi var 17? Steinar Mediaas, den tidligere NRK-journalisten, stiller både spørsmålet og kommer med svar på hvorfor han klatrer. Egil Fredriksen, tidligere leder av Norsk Tindeklub, hiver seg med. Han forteller at det er mestringsgleden han så i andre storklatrere som gjorde at han ville prøve, og den gleden han fant, den henger i ennå. Målsettingene og utfordringene er riktig nok en smule annerledes. Fra Alpene til plasttak, og fra faren med fallende løs stein til overbelastning av ledd.

Det han sier om klatring, ser jammen ut til å stemme: Klatringen gir ham «en mestringsglede som øker proporsjonalt med alderen selv om rutene blir lettere». Steinar snakker også om gleden ved klatring. Jeg er glad for at jeg har prøvd og kan kjenne igjen det han beskriver:

– For meg er klatring små doser av lykke. En blanding av adrenalinkick, yoga, vektløftning og meditasjon. Man behøver ikke å øve på oppmerksomhet og tilstedeværelse. Det er selve forutsetningen.

«Klatringen gir en mestrings-glede som øker proporsjonalt med alderen.» Egil Fredriksen
Odd og Rotraut Eliassen
Odd og Rotraut Eliassen
Steinar Mediaas
Steinar Mediaas
Svein Smeltvær danser oppover den overhengende konkurranseveggen på Klatreverket.
Svein Smeltvær danser oppover den overhengende konkurranseveggen på Klatreverket.
Ralph Høibakk var med på første norske ekspedisjon til Mt. Everest i 1985.
Ralph Høibakk var med på første norske ekspedisjon til Mt. Everest i 1985.

TRENINGSMILJØ

Hver mandag, onsdag og fredag møtes gjengen. Her vil ingen være sjef, det er ingen klubb, kontingent eller formann, ingen lover. Men, om man virkelig må velge noen som liksom skal ha æren for at de nå er en klatregjeng på Verket, ja, da snur hodene seg, og blikkene faller på Ben. Ben Johnsen kan fortelle at han startet mer eller mindre som en ensom clogger og klatrer på Verket før gamle klatrevenner begynte å sige inn dørene. Så har venners venner kommet til, og nå har klatrevennene rett og slett blitt oppgradert til vanlige venner.

– Vi er blitt et treningsmiljø av venner, sier han. Årsaken til denne oppgraderingen fra klatrer til venn stammer fra del to av klatreøkten: kaffen.

– Kaffen etterpå er viktig. Ja, den er viktig altså, presiserer karene: – Vi sitter ikke bare der og snakker om damer og penger må du tro, vi utfordrer hverandre.

Og vi hører diskusjoner om Donald Trump, droner for å få spektakulære klatrebilder og om hvor pen «Hollywood» er. Ja, den klatreruten på Kolsås, med den nydelige utsikten, vet du. Det spørs om alle er klar over dette lille skillet mellom klatring og kaffe, for det som foregår under kaffedrikkingen kan, ifølge Ralph Høibakk, også beskrives med en klatrers terminologi.

– Noen av samtaletemaene er sterkt overhengende og debattargumentene forutsetter vide mentale leddutslag. Det er ytterst få tilfeller av at noen benytter røde hjelpegrep på en fiolett debattrute. Verbal krimping på ørsmå tankelister sørger for god trening til de intellektuelle fingerleddene, humrer han. En annen i gjengen kan fortelle at disse treffene på Klatreverket består av like deler klatring og løsning av verdensproblemer over kaffekoppene de inntar etter økta.

– Så det er dere vi må takke for at verden blir bedre? spør vi.
– Jo, tja, ja, joda, vær så god, smiler de tilbake.

I FEMTI ÅR

Noen i gjengen møttes på gymnaset og begynte å klatre sammen allerede da, for sånn femti år siden. Siden har alle klatret mer eller mindre, men mest ute.

– Det er derfor vi har så dårlig teknikk skjønner du, (som om det hadde streifet oss) for da vi klatret som unge, var det mest med stive sko og turklær og selvsagt bare ute. Vi skulle kanskje hatt et teknikkurs i gruppa? Foreslår Ralph.

Ja, riktig, den Ralph Høibakk, førstebestiger av Trollryggen i 1958 allerede som 21-åring. Og en hel haug av andre topper etter det. Han er bortreist ved vårt andre besøk, han har nemlig gitt sin datter en flott liten femtiårsgave. En tur til Kilimanjaro. Tenk det. Motiverende og inspirerende er bare to av mange svært positive og muntre ord som svirrer rundt disse imponerende gutta, og Rotraut da.

De har en hel masse førstebestigninger å se tilbake på, nå har de et litt annet fokus og målsetting med klatringen. De siste årene har det vært mange femtiårs-jubileumsklatreturer. Rutene gjentas med femti års mellomrom.

I veggen er det en del snakk om å være sistebestiger. Dette har vi aldri hørt om før. Men disse karene ler og snakker om hvor kult det er å være den eldste og den siste som har gått en rute. En øvre aldersrekord på rutene altså, det kan de fremdeles konkurrere om.

KONKURRERER MED SEG SELV

Formen er visst ikke helt som den en gang var, men de imponerer oss ennå. Bens mål er å klatre ca. ti ruter hver økt. Hans individuelle mål med klatringen er å bli best i sin klasse.

– Ja, hvilken klasse er det? spør de andre han. Klassen for menn mellom 75 og 80 med to hofteproteser, svarer han.
– Det er vel ikke mye konkurranse der? sier de videre.
– Jo, sier Ben. – Det er bare meg i den klassen, men jeg konkurrerer med meg selv fra tidligere år, så konkurransen er knallhard.

Navnet, det selvironiske og spøkefulle «Geriatrisk klatrekompani» byttes nå ut mot «Gerontisk klatrekompani». Visst er de litt syke, men de ønsker ikke å assosiere seg så mye med sykdom heller.

Geront, kommer fra gresk og betyr, passende nok: klok, respektert, gammel mann. Gerontologi er læren om den friske alderdommen, i motsetning til geriatri som handler om aldersrelaterte sykdommer.

ASPIRANTER

Kunstneren i gruppen, Jon Gundersen, har laget en gekko som logo. Den skal pryde T -skjortens rygg. Gekkoens arm vil gå ut på T-skjorteermet og skal hjelpe dem med å få feste oppover i veggen. Mye moro, det er sikkert og visst. De er så hyggelige å være sammen med. Når vi får lov å bli med gjengen for å fotografere dem, kjennes det som om vi blir med i gjengen. Man skulle nesten ønske seg litt eldre for en gangs skyld, litt mer geriatrisk.

– Vi skulle gjerne blitt medlem på ordentlig, sier vi. Dette tar de på det største alvor, tenker seg om, så smiler de godt:
– Vi lager noen T-skjorter med «aspirant» skrevet på ryggen, ler de høyt.

Yess, der var vi med i gjengen vi også, ca. 30 år under opptaksgrensen. Det er ikke så ille å bli eldre kanskje? Jeg gleder meg i hvert fall veldig til å klatre med den T -skjorta.

"Gjengen ler og snakker om hvor kult det er å være den eldste og den siste som har gått en rute."
Geir Lysefjord
Geir Lysefjord
Svein Smeltvær
Svein Smeltvær
Egil Fredriksen
Egil Fredriksen
Ben Johnsen
Ben Johnsen
Og så det beste når økta er gjennomført: kaffe.
Og så det beste når økta er gjennomført: kaffe.


VIL DU PRØVE?

Å klatre inne i klatrehaller er en stadig voksende fritidsaktivitet for alle aldersgrupper. Det fins innendørs klatrevegger i stort sett hele Norge. Hvor store hallene er og hvor vanskelig veggene er å bestige, varierer fra sted til sted.

Se norsk-klatring.no eller dnt.no/fjellsport for en oversikt over klatretilbud der du bor.

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 3. januar 2017