Mor og datter på tur

Tidligere var det jeg som staket ut veien. Nå deler vi på den jobben. På tur er vi to voksne mennesker, ikke bare mor og datter.

Tekst og foto: Helle Andresen. Fjell og Vidde 1/2013

Jeg kjenner en nesten barnslig, boblende glede der vi står i snøværet på Storlien stasjon, hutrer og venter på taxi som skal frakte oss dit vi skal starte skituren mot Blåhammaren. Det er lenge siden sist vi var på fjelltur sammen, bare vi to.

– Er ikke dette fantastisk? spør jeg.

– Jo, sier Ingrid. – Det er fint å utforske et turområde så nær Trondheim. 

Akkurat. Det som er fantastisk for meg, er noe annet enn det er for henne. Slik er det bare. 

Et avbrekk

For meg handler dette aller mest om gleden over å være sammen med en voksen datter i flere dager, det er ingen selvfølge. Jeg vet at hun synes vi har det trivelig på tur, men det er ikke det viktigste som skjer i livet hennes. 

Vi har tre dager til rådighet, tre dager på ski fra hytte til hytte, tre dagers samvær, prat, stillhet. Et kjærkomment avbrekk i hverdagen for begge – Ingrid fra studier i Trondheim, jeg fra jobb i Oslo. En annen måte å være sammen på. Noe annet enn de korte møtene når hun er hjemom eller de effektive telefonsamtalene mellom ulike gjøremål.

TYPE TUR:

 Hytte til hytte

Lengde: 12+22+24 km

Varighet: 3 dager

En annen låt

Snøen er kram. Det er lunefullt nullføre og ingen av oss er noen racere på å smøre ski. I sekken ligger to typer vokssmøring og noen klistertuber. Og feller til oppoverbakkene. Vi prøver den lilla voksen. Litt bakglatt kanskje, men la gå. Turen er ikke veldig lang, vi kan faktisk se lysene oppe fra hytta allerede når vi starter.

– Dette går helt greit, sier Ingrid.

– Så bra, sier jeg og kan ikke la være å tenke tilbake på alle de gangene pipa hadde en helt annen låt: Da hun var liten, ville jeg så gjerne at min turglede skulle smitte over på henne, ofte uten hell. For eksempel den gangen da hun var ti og vi skulle på påsketur til Krækkja turisthytte på Hardangervidda. Fra Fagerheim der vi startet, kunne vi tydelig se hytta på den andre siden av vannet.

– Dit skal vi, sa jeg. Ingrid, som hadde rukket å gå noen få skritt med sin lille, symbolske sekk på ryggen, utbrøt: – Såååå langt? Og så deiset hun kraftløst over ende i snøen. Det ble fire kilometer med endeløs lokking og lirking før vi kom i hus. 

To voksne på tur

På turen opp til Blåhammaren er det jeg som må lokkes og oppmuntres, sekken føles som bly. Det er en stund siden siste tur med oppakning.

– Skal jeg ta sekken din mamma? Ingrid er sterk og sprek, jeg takker likevel nei. Dette vil jeg klare. Vi tråkker spor ved siden av hverandre. Prater om alt mellom himmel og jord. Det meste faller naturlig når vi kan fråtse i så mye tid og rom.

"Når ble hun sånn tro? Når var det hun begynte å dra i meg, og ikke omvendt?" Helle Andresen

Annonse

Skrevet av Helle Andresen 7. januar 2013