Til deg som hilser på tur

Fortsett med det! Du er med på å holde en viktig turtradisjon i live.  

Før det ble motorveier og tunneler i Norge, gikk vi dit vi skulle. Over fjell, i ur og gjennom skar, forbi støler og grender. Å slå av en prat med de få du traff var en naturlig del av reisen, og det kunne være avgjørende for om du kom deg trygt frem. De som gikk deg i møte visste hvordan ruta du skulle gå var. Om det var fare for ras, høy vannføring eller andre hindringer som innebar at turen ville bli tøff. Å si hei og starte en samtale var med andre ord godt fjellvett og en måte å tilegne seg verdifull kunnskap fra en fremmed.  

Dette henger ved i dag. Hilsingen og praten tar seg opp jo lenger hjemmefra man er. Da er også ofte behovet for å vite større. I sin egen nærskog er ikke andres kunnskap like viktig. På fjellet derimot, gjerne på en ukjent sti eller i et krevende område er andres erfaringer gull verdt.  

Man skal heller ikke kimse av det sosiale. Der svært mange søker til fjells for å få være alene, er gleden ofte overraskende stor når man etter lange vandringer møter andre. Jo lengre unna andre folk man kommer, jo sterkere blir følelsen av felleskap. Det er “oss” mot fjellet.  

Oppsummert kan vi slå fast: Jo lenger man kommer over tregrensa, jo flere hilser. Og jo færre du møter på turen, samme om det er i nærskogen, på kyststien eller på fjellet, jo lavere er terskelen for å si hei.   

Å hilse på tur er en liten, men viktig gest. Det setter oss tidvis sosialt innadvendte nordmenn i prat med hverandre og den gjør at vi kjenner på et fellesskap. Hvem har egentlig noen gang blitt irritert for et blidt “hei” på stien? Så til deg som hilser, fortsett med det. Du er med på å holde en viktig turtradisjon i live.  

Dag Terje Klarp Solvang, generalsekretær DNT. 

Annonse

Skrevet av Mari Stephansen 9. oktober 2020