På langtur med meg selv

UT AV HVERDAGEN: Etter å ha studert i  fem år må Linn ut. Hun legger i vei på en nesten 40 dagers tur fra Mo i Rana til Røros.
UT AV HVERDAGEN: Etter å ha studert i fem år må Linn ut. Hun legger i vei på en nesten 40 dagers tur fra Mo i Rana til Røros. Foto: Sol Idland

I tre uker skulle jeg gå alene sørover fra Børgefjell. Venninna mi og jeg hadde gått sammen i to uker, nå skulle hun reise hjem. Jeg kjente en klump i magen. Mitt livs største eventyr ventet.

TEKST: LINN HILLESTAD. FOTO: SOL IDLAND OG LINN HILLESTAD FJELL OG VIDDE NR. 1 2019


Et halvt år tidligere satt jeg på hybelen min i Oslo og kikket på norgeskartet mens byen pulserte (les: maste) utenfor vinduet mitt. Etter nesten fem år i tigerstaden med fulltidsstudier trengte eventyrlysten sårt å få utløp. Jeg hadde aldri vært på skitur nord for Dovre. Året før hadde jeg tilbrakt en leseuke på tur over Hardangervidda uten annet selskap enn pulken min, Feite-Doris. Det ga mersmak. Å ha naturen for seg selv var en spesiell og ukjent følelse.

Nå ville jeg ha enda mer tid ute, kjenne på ensomheten, ha tid til å tenke tanker jeg aldri har tid til å tenke i byen og teste hvor langt kroppen min kunne gå. Viktigst av alt var å finne ut om jeg kunne ha det fint på tur over lengre tid. Jeg lot blikket vandre nordover på kartet. Det kriblet i magen. Børgefjell? Sylan? Det var ukjente områder. Der er det sikkert fint å gå på ski. Jeg drar dit.

Varig vennskap
– Vil du bli med på skitur? En ordentlig en?
Jeg ringte venninna mi, Sol, i full ekstase etter at jeg hadde bestemt meg for å dra. Sol skulle studere neste semester, det visste jeg, men kanskje hun kunne presse inn en uke eller to ute sammen med meg? Det hadde vært en fantastisk måte å starte eventyret på.

Hun sa ja, og det betydde uendelig mye. Vi har et dypt vennskap som har bygget seg opp etter utallige forskjellige turer. Hun inspirerer og utfordrer meg. Første gangen jeg skulle dra på en tre dagers tur alene sommerstid, gikk hun med meg første dagen. Jeg syntes det var veldig skummelt, men hun overtalte meg til å fortsette uten henne.

– Linn, du kan i verste fall bare gå bak den kollen der borte, slå opp teltet og komme tilbake om to dager. Det er ikke verre enn det, oppmuntret hun.

Sololøp 
Nå vokser klumpen i magen seg større idet Sol forsvinner inn i bilen som skal frakte henne tilbake til sivilisasjonen. Det har allerede gått to uker siden vi stod på togstasjonen i Mo i Rana med pulkene våre, klare for våre livs lengste skitur. Vi har opplevd fantastiske solnedganger, sibirkulden gjennom Børgefjell og varmet hendene våre over gnistrende bjørkebål. Nå skal jeg fortsette turen sørover. Alene. Hvorfor stikker jeg ikke heller til nordvestlandet der de andre vennene mine har tidenes pudderfest?

Nå står Skjækerfjella nasjonalpark for tur. Det er et fjellområde i Trøndelag, helt mot svenskegrensa. Fra Røyrvik til Nordli går jeg stort sett på bilvei gjennom skogen. Det er kjedelig, og jeg gleder meg veldig til å komme meg opp på høyfjellet igjen. Jeg liker å ha utsikt. Det er ingen merkede vinterruter i området. Jeg lager meg en rute ved å følge dalene som snor seg mellom fjellformasjonene. For å komme opp på høyfjellet må jeg gjennom et skogsområde. «Det er ikke noe problem å nå høyfjellet i løpet av dagen», tenker jeg optimistisk da jeg endelig forlater veien.


Artikkelen fortsetter under bildet.

KALDT: De nøt fullmåne, stjernehimmel og tretti minusgrader siste kvelden i Børgefjell før Sol skulle tilbake til sivilisasjonen.
KALDT: De nøt fullmåne, stjernehimmel og tretti minusgrader siste kvelden i Børgefjell før Sol skulle tilbake til sivilisasjonen.

I dyp snø 
Så feil kan man ta. Snøen er en halv meter dyp. Trass i mine brede fjellski synker jeg dypt ned. Feite-Doris gir meg stor motstand. Hun velter hele tiden og setter seg fast mellom trærne som står altfor tett. Dagens mål om å gå 17 kilometer gjennom den skogkledde Fossdalen havarerer fort. Det tar for lang tid. Jeg må gå sikksakk mellom grantrærne, selv med feller klarer jeg ikke å få nok feste opp de slakeste skråningene engang. Jeg roper stygge gloser ut i frustrasjon. Svetten pipler frem på pannen til tross for femten kalde. På det meste bruker jeg en time på det som viser seg å ikke være mer enn 700 meter på kartet i luftlinje. Det føles håpløst. Jeg må jobbe hardt med motivasjonen. Hvorfor gjør jeg dette?

Sakte, men sikkert avløser grantrær fjellbjørk mens jeg spiser høydemetre. Etter nesten to dager er det ingen flere trær å se. Snøen er vindpakket, og det er lettere å gå. Jeg er fornøyd med endelig å ha lagt skogen bak meg. Seiersrusen forsvinner brått når jeg ikke kan se de fine fjellformasjonene som ifølge kartet skal være rett foran meg. Alt er hvitt.

Solskinnet og kulden Sol og jeg hadde hatt gjennom Børgefjell, er byttet ut med snøvær, vind og dårlig sikt. Jeg må gå på kompasskurs, og GPS-en brukes flittig for å forsikre meg om hvor jeg er. Av og til er jeg heldig og får et glimt av de vakre fjell- ene rundt meg. De er en fin avveksling fra skituppene mine og kartet.

I to uker fungerte Sol som min personlige brøytebil. Nå har jeg ingen å diskutere veivalget med, det er ingen som smiler oppmuntrende til meg over skulderen. Vinden tar seg opp. «Jaja, jeg liker vind», sier jeg høyt og prøver å dempe angsten, som får næring idet jeg går rett på snøvla utfor en liten vindskavl.

Mobilen min er tom for strøm – dermed har jeg ingen musikk som demper ulingen fra vinden. Det billige solcellepanelet fungerer ikke lenger. Jeg prøver å nyte det å gå på ski. Det er vanskelig. Snødekket består av vindpakket fokksnø, og Feite-Doris stopper opp hver gang hun møter en ny skavl, det er sinnssykt irriterende.


Artikkelen fortsetter under bildet.

BLÅTIMEN: Når man er ute i naturen over så lang tid, får man oppleve all slags vær.
BLÅTIMEN: Når man er ute i naturen over så lang tid, får man oppleve all slags vær.

Evig kamp
Den sjuende dagen av soloturen ryker den ene brenneren. Det skjer når jeg sitter utmattet i teltet etter
nok en dag med det som føles som en evig kamp mot nysnøen. Jeg har ikke sett eller snakket med ett annet menneske, ikke engang sett et annet skispor siden jeg forlot Fv765 ved Kveaunet. Vinden tar godt i teltet. Ulike skrekkscenarier utspiller seg i hodet mitt, og jeg føler meg sårbar. Jeg må smelte vann. Kroppen min trenger næring. «Angst er til for å overvinnes», sier jeg høyt for meg selv idet jeg fisker ut den andre brenneren fra Feite-Doris.

Jeg våkner til nok en dag med overskyet vær og vind. Til min store begeistring kommer det røyk ut av pipa på Gaundalen Fjellgård. Jeg banker på døren for å spørre etter vann, og en blid, eldre kar stikker hodet ut. 

– Du e bættre mæ tøff som fær sånn alein! Du e kanskje soiltjn, du?

Den trivelige trønderen heter Stein og er den som bor i huset. Nå har han besøk av broren og noen venner.

Han inviterer meg på hjemmelaget pizza i det koselige gardshuset. Det er deilig og varmt der inne, det sørger den gamle, gode vedovnen for. Alle ser hyggelig og interessert på meg. Spørsmålene hagler: Hvor langt har du gått? Hvorfor gjør du dette? Er det ikke kaldt å bo i telt?
Stein driver med både turisme og sau. Jeg er fascinert over hvordan man kan bo permanent så langt fra folk. Så tett på naturen. Stein har høner og er selvforsynt med egg, noe jeg får stor glede av.

– Det e go næring i ægg, det e deijn bæste turmatn! Du kaijn få med dæ så mang du bærre vil!

Jeg er overveldet. I tillegg får jeg overnatte i gjestehuset og sovner mett og lykkelig i en varm seng.


– Pass på dæ sjøl
Neste morgen viser sola seg for første gang på ei uke. Snøen glitrer, det er skikkelig kaldt, ikke et vindpust.

– Nyt dagan i fjellan vårres. I dag e dagen for å nyt! God tur og pass på dæ sjøl, roper Stein etter meg da jeg tar farvel. Idet jeg sklir videre nedover bakken, triller det for første gang på turen en tåre nedover kinnet mitt. Jeg vet ikke om det er møtet med de nydelige menneskene, det fine været eller den enorme mestringsfølelsen jeg endelig kjenner, som gjør meg så glad.  Angsten er overvunnet. I stedet for å være nervøs og bekymret for alt som kan gå galt, koser jeg meg på tur. Jeg nyter hvert fraspark. Er til stede i øyeblikkene. Luktene, vinden mot ansiktet mitt, snøen under skiene, alle inntrykkene føles så mye mer intense. Det er ingen som stjeler oppmerksomheten min. Landskapet forandrer seg hele tiden. Jeg går på ski gjennom furuskog, over høyfjellet og gjennom daler.

Alt jeg trenger for å leve, ligger stablet i den oransje baljen som nå føles som en naturlig del av meg. Doris har blitt lettere samtidig som klærne mine har blitt romsligere, og jeg har aldri følt meg sterkere. Til tross for minimalt med trening på forhånd har kroppen tilpasset seg overraskende bra. Vi er et bra lag, kroppen min og jeg.


Artikkelen fortsetter under bildet.

GLEDE: Feite-Doris føltes ikke fullt så feit med nydelige stakeforhold over Røssvatnet i Nordland.
GLEDE: Feite-Doris føltes ikke fullt så feit med nydelige stakeforhold over Røssvatnet i Nordland.

Ut av trygghetssonen 
Klokken min har takket for seg og jeg har dermed ingenting annet å forholde meg til enn solen, kroppen min og kartet mitt. Jeg står opp når jeg er uthvilt, spiser når jeg er sulten og slår leir når beina begynner å verke for mye, eller når det blir mørkt. Jeg bare er og føler meg fri.

For et par år siden, før jeg la ut på min første, korte tur aleine, leste jeg «Snille piker går ikke til Sydpolen» av Liv Arnesen. Der fikk jeg det siste sparket bak som jeg trengte for å dra på mitt første minieventyr:

«Mange lever som om de selv ikke har valgt sine liv, og innretter seg som om de ikke har muligheten til å gjøre noe med det. De blir værende i en trygghetssone, fortsetter å leve med frustrasjoner og tror at livet skal være slik. En leveregel mange har, men som fort kan bli en sovepute, er at «man vet hva man har, men ikke hva man får», og så blir de værende i en jobb de ikke trives i og i forhold som ikke fungerer, av frykt for noe nytt. Angst er til for å overvinnes.»

Etter 36 dager på tur ankommer jeg Røros. Endedestinasjonen er nådd, jeg har gått over 650 kilometer på ski, mesteparten alene. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle juble ved synet av den karakteristiske kirken i gruvebyen. I stedet føler jeg meg litt tom. Det er ingen gledestårer når jeg går gjennom Kirkegaten. Flere turister tar bilder av meg.

– Congratulations on reaching your goal! You are a tough one, sier en amerikaner ivrig. Jeg stusser litt over det. Målet mitt med turen nådde jeg allerede en uke tidligere da jeg kom til Sylan. Da innså jeg at jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt.


Mitt viktigste forhold
Selv om jeg er en utadvendt person som får energi av å tilbringe tid med andre, har det vært fantastisk å få være alene og lære seg selv enda bedre å kjenne. Det viktigste forholdet man noen gang er i, er i forholdet med seg selv. Å ha kvalitetstid alene har gjort meg til et enda lykkeligere menneske, det er jeg overbevist om. Jeg har brutt noen barrierer og blitt mer gira på flere eventyr.


Artikkelen fortsetter under bildet.

MINNER: Opplevelsene underveis gjorde uutslettelige inntrykk på Linn, som fullmånen og fargespillet i nærheten av Røyrvik.
MINNER: Opplevelsene underveis gjorde uutslettelige inntrykk på Linn, som fullmånen og fargespillet i nærheten av Røyrvik.

Rute:  Umbukta Fjellstue, via Børgefjell til Røyrvik. Denne strekningen gikk Linn sammen med venninnen Sol. Deretter gikk hun alene via Sylan til Røros.
Antall turdager: 36
Lengde: 650 km.
Nivå: Ekstra krevende
Atkomst: Tog til Mo i Rana, taxi til Umbukta fjellstue
Retur: Tog fra Røros
Verdt å merke seg: Skal du på langtur alene, er det viktig å være mentalt innstilt på at ting ikke blir akkurat som du har tenkt og at du mest sannsynlig må improvisere underveis. 

Annonse

Skrevet av Silje Rønneberg Hogstad 19. februar 2019