Mellom oss finnes det stier

På smale stier legger vi ekstra godt merke til omgivelsene rundt oss.
På smale stier legger vi ekstra godt merke til omgivelsene rundt oss. Foto: Elizabeth Schei

Først ser vi landskapet. Tar inn vegetasjonen. Toppene. Gårdene. Fossene. Så ser vi stien. Følger den med blikket så langt vi kan, og tenker at fotefaret over fjellet til alle tider har bundet oss sammen.

– Det er så sinnsykt vakkert her, nærmest roper Tobias fra toppen av en stein.

– Fantastisk, sier jeg og holder bekymringene mine for meg selv. Uansett hva vi møter de neste tre dagene, er det egentlig bare er én ting som gjelder; å gå.

Så vi går. Fortsetter oppover. Nedover. Og opp igjen. Følger bevegelsene i landskapet, finner stiens rytme. Vi balanserer på steiner, forserer klopper, hopper for ikke å plumpe i gjørma der det ikke er klopper, dukker under bjørkegreiner, kjenner den myke bakken under sålene, jorda, sola som varmer lett i nakken.

Stien vi følger ble T-merket for bare tre år siden. T-ene er så knæsj røde at de nærmest roper oss videre. Som turmål er Bergsdalen fortsatt ukjent for mange, men i løpet av de siste ti årene har Bergen og Hordaland Turlag fått fire nye hytter i området. Det øker tilstrømningen.

Allerede fra DNTs tidlige barndom på 1860-tallet, viste det seg at tilrettelegging i fjellet gjorde det attraktivt å vandre. Den aller første T-ruta ble merket i Jotunheimen i 1874, og gikk fra Besseter i Sjodalen over Besseggen til Memurubu. I dag er dette fortsatt en av de mest besøkte stiene i den norske fjellheimen, men totalt finnes det 22 000 kilometer merkede T-ruter i fjellet, marka og langs kysten.

Jeg tenker på dem som har brukt av sin tid for at jeg skal kunne gå her, eller langs andre stier i Norge. De som merker, varder og rydder stiene, legger ut stein og klopper over myrene og sørger for at jeg skal finne veien og føle meg trygg. Bare i fjor ble det lagt ned 750 000 dugnadstimer i DNT. Det mest populære er merking av stier, og i enkelte foreninger har de til og med ventelister på enkelte oppgaver. Det fyller meg nærmest med andakt.    

Vi vandrer gjennom et gammelt beitelandskap med støler og setre. Fortsatt treffer vi sauer og geiter som nyter glade sommerdager. Stiene vi følger, var tråkket opp lenge før DNT merket dem.

Langt der nede skinner det mørkeblå Fitjadalsvatnet, med vakre Hardangerfjorden i det fjerne.
Langt der nede skinner det mørkeblå Fitjadalsvatnet, med vakre Hardangerfjorden i det fjerne. Foto: Elizabeth Schei

Tilbake til bronsealderen 

Stier som denne blir jo ikke anlagt, som veier, men blir til ved at dyr og mennesker over lang tid finner korteste eller enkleste rute gjennom terrenget. Etter hvert som svakt nedtråkkede linjer begynte å synes, holdt folk seg til linjene og utviklet dem til distinkte stier, som her.

Bosetningen i Bergsdalen kan føres helt tilbake til bronsealderen, og kan ha oppstått ved at dyr ble ført til beite. Jeg ser for meg sterke kropper, budeier og gjetere med tung bør, som førte buskapen opp fra dalen og fraktet ost og smør ned igjen.

Noen steder lurer jeg på hvorfor slyngene ikke går i en rettere strekning, men plasseringen i terrenget er logisk og gir oss minst mulig gåing i myr og steinur. Stien vår leder oss også fra bekk til bekk hvor vi takknemlig fyller vannflaskene.

Å være i det nære 

Etter en natt på kjøkkengulvet i eventyrhytta Breidablik, går vi mot Løkjedalsnuten og Kiellandbu. Selv om hytta var fullstappet, er det tydelig at vi ikke er i de mest trafikkerte fjellområdene i landet.

Her er ingen skilt som sier hvor mange kilometer det er til neste hytte eller gradering av rutene, som i Rondane eller Jotunheimen. Det er ikke engang skiltet til Kiellandbu, vårt neste stopp. Men vi har kart. Og knallblå himmel, shorts og ingenting annet på agendaen enn å være ute og gå.

Snart er vi stille sammen. Jeg vet ikke om det er utsikten, om vi har nok med å ikke snuble i røtter og løse steiner, eller om det er som stiforsker Annette Bischoff ved Høgskolen i Telemark, skriver i boka «Stier, mennesker og naturopplevelser» fra 2015: Vi forholder oss ulikt til omgivelsene etter hva slags stier vi følger. På bred sti øker vi tempoet og retter ofte oppmerksomheten mot annet enn turen og naturen, som jobb og hverdagsproblemer.»

På smale stier som dette, derimot, er vi mer opptatt av det som er nært oss, vi senker tempoet og fokuset veksler mellom å være inn og ned og frem og utover. Det synes å stemme nå. Hverdagen kjennes milevis unna. Vi har nok med å se. Tenke. Og føle. Vi nærmest er i de irrgrønne bregnene. I blomstene, i frosken som hopper foran føttene. I fossefallene, stigningene, de brekende sauene og rypene vi flyr opp. I kroppen, slitet og svetten. Og utsikten. Å bare få være i utsikten ...

Vi følger lyden av sauebjeller på gamle stier gjennom Bergsdalen.
Vi følger lyden av sauebjeller på gamle stier gjennom Bergsdalen. Foto: Elizabeth Schei

Skivebom

– Nei, dette kan ikke være riktig, utbryter Tobias plutselig og bretter ut kartet.

Det er 25 grader i skyggen og svetten renner. Tre muntre dagsturgåere (med irriterende lette sekker) bekrefter feilskjæret. Vi har gått altfor langt ned og skulle tatt av mot Botnen for over en time siden. Vi blir stående og stirre litt ned i bakken. Irriterte. Vi har bare gått i noen få timer og vet at vi har veldig, veldig mange igjen.

– Pokker at det ikke er skiltet ordentlig til Kiellandbu, utbryter jeg oppgitt.

– Vi burde ha valgt den umerka ruta over Geitafjellet, svarer Tobias.

– Ikke uten kompass, sier jeg, ganske mye surere enn jeg mener.

Begge har klart kunststykket å glemme kompass. Derfor valgte vi denne lengre, rødmerka ruta. Vi trasker et stykke oppover igjen i stillhet, sekkene er tunge som lodd.

– Skal vi heller droppe stien og gå over her, spør Tobias.

Han peker utover et myrlendt område med tett bjørkeskog.

Jeg vegrer, hva hvis vi roter oss bort? Vi har verken telt eller liggeunderlag og jeg har kun lakenpose.

– Eller bare droppe Kiellandbu, kontrer jeg, og sparker litt barnslig i bakken.

– Ta inn på Vending isteden, heller sjekke ut toppene i området ...  Jeg kjenner på frykten for at dette skal bli en katastrofe, at vi kommer til å vise hverandre våre mest sutrete sider innen vi er framme. Jeg hadde tenkt å skjule dem litt lenger.    

– Men vi har jo kart, sier han. – Jeg tror ikke vi klarer å gå så feil.

Så vi går. Tråkker oss gjennom myr, tett bjørkeskog og nedover bratte kratt. Jeg merker at fokuset skifter. Utenfor stien leser jeg terrenget mer aktivt og følger nøye med på kartet. Ser etter topper og vann. Kikker ikke lenger ned på hvor jeg går, ser hele tiden opp og fram, leter, forsikrer meg. Er vi på rett kurs? Går vi på et stup? Kommer vi oss gjennom her? Det er en helt annen måte å gå på.

– Tror du vi gjør oss for avhengige av T-merkingen, spør jeg Tobias når vi tar en rast.

– Tja, det føles jo trygt å følge merkingen, jeg synes jo det. Men det er ganske gøy å gå utenom. Er du ikke enig?

Begge vet hvor lite T-ene hjelper hvis en blir utsatt for ekstrem tåke eller snøstorm. Likevel tror ingen av oss at vi hadde vært så slumsete med kompasset om det ikke hadde vært for de trygge T-stiene. De betyr mye for manges aktivitet både i fjellet og marka og stiller høye krav til dem som har ansvar for dem.

Vi har gjørme oppover leggene og tendenser til gnagsår når vi endelig kommer til et hyttefelt. Gleden er stor når solbadende hytteeiere bekrefter at vi snart er på stien igjen. Og i den ellevte time ser vi Kiellandbu, imidlertid på den andre siden av dalen.

– Skal vi seriøst ned her, utbryter jeg himmelfallen.

Jeg er varm, kvalm (antagelig av dehydrering) og har gnagsår på begge føttene, og motet svinner.

– Skal jeg bære noe for deg, spør Tobias og ser bekymret på meg. Det gjør det bare verre.

Huske det fine 

Et par timer senere freser pannekakene på primusen, og jeg har glemt alt sammen der vi sitter i hytteveggen og myser i kveldssola. Hardangerfjorden ligger som en turkis smaragd langt der nede, med Folgefonnas snødekte topper, ruvende hvit og majestetisk, over seg.

– Takk for en superfin tur, sier Tobias og rekker meg blåbærsyltetøyet.

– Kult at det nesten er like langt i morgen da, sier jeg og vi ler begge to.

For vi vet at vi kommer til å glede oss i morgen tidlig. Det er alltid sånn. Vi husker de fine opplevelsene. Vi har oppdaget nye stier og satt våre egne spor, og blitt en del av denne stiens historie. Og så har vi blitt litt bedre kjent med hverandre.


Kilde: DNTs årbok 2017 "Historien"

I den varme ettermiddagssola på Kiellandbu, har vi glemt slitet.
I den varme ettermiddagssola på Kiellandbu, har vi glemt slitet. Foto: Elizabeth Schei

Annonse



Skrevet av Elizabeth Schei 13. august 2018