Vær så god, forsyn Dem

På en selvebtjent hytte kan du forsyne deg fra proviantlageret, som her på Gammelsetra i Dovrefjell.
På en selvebtjent hytte kan du forsyne deg fra proviantlageret, som her på Gammelsetra i Dovrefjell. Foto: Julie Maske

Som DNT-medlem kan du låse deg inn i 174 selvbetjente hytter i Norge, et system som ble opprettet allerede på 1950-tallet. Ingen andre steder i verden kan fjellvandrere forsyne seg med proviant på hytter uten betjening og vakthold.

Til minne om sin far Fredrik Arentz, ga sønnen Erik Arentz (nr. tre f.v.) 200 000 kroner til DNT i 1954. T.v. står Claus Helberg, DNTs kjente ruteinspektør.
Til minne om sin far Fredrik Arentz, ga sønnen Erik Arentz (nr. tre f.v.) 200 000 kroner til DNT i 1954. T.v. står Claus Helberg, DNTs kjente ruteinspektør. Foto: DNT

Etter en lang dag nådde vi selvbetjeningshytta. Sultne og passe slitne. Hengelås på døren. Vi låste oss inn med universalnøkkelen. Noen hadde nettopp vært her. Det var fortsatt lunk i krokene og glør i ovnen, godt med ved i kassen og et bra utvalg mat på proviantrommet. For en luksus. Det ble bacalao til middag, fersken til dessert og kjeks til kaffen.

Slik vil mange kunne minnes opplevelsen av å komme fram til en av DNTs 173 selvbetjeningshytter. Det unike systemet som får utlendinger til å måpe.

– Hvordan er dette mulig?

– Folk gjør opp etter seg. Det fins uskrevne hytteregler og en intern justis. De siste årene har vi opplevd en ekstrem vekst i antall besøkende. Selvbetjeningssystemet er basert på tillit og naturgitte forutsetninger, som beliggenhet og bruk, sier Tor Martin Stenseng, driftsansvarlig for de selvbetjente hyttene til DNT Oslo og Omegn.

– Vandrere kan legge seg inn på selvbetjente hytter helt opp til Skorovatn i Nord-Trøndelag, men ikke i Nord-Norge. Der er det lengre avstand mellom hyttene, og disse er ubetjente.

– Hva er forskjellen på selvbetjent og ubetjent hytte?

– Enkelt sagt er det proviantlageret. Både selvbetjent og ubetjent er utstyrt med ved, propan, kjøkkenutstyr og oppredde senger, men de selvbetjente har egne rom eller hyller med et visst utvalg hermetikk og tørrvarer, forklarer Stenseng.

Olavsbu: Foreningen bygget Olavsbu i Jotunheimen i 1952.
Olavsbu: Foreningen bygget Olavsbu i Jotunheimen i 1952. Foto: DNT

Betal etter skjønn 

Allerede i 1951 introduserte Bergen Turistforening og foreningen Kjenn Ditt Land verdens aller første hytte med selvbetjening av mat. Det var Skjerjevasshytta i Stølsheimen. De lot hytta stå åpen hele året og ba gjestene forsyne seg selv: «Matvarer er å finne i hyttens gang og betales for etter skjønn av hensyn til den lange transporten».

– Skjerjevasshytta ble brukt av den lokale geriljagruppa som tok imot engelske flyslipp under 2. verdenskrig, forteller Thorbjørn Kaland i Bergen Turlag. Hytta var et attraktivt turmål helt fram til 1989. Da ble Skjerjevatnet regulert opp over hyttas pipe og Skjerjevasshytta ble erstattet av Vardadalsbu. Der finner vandrere fortsatt mat i hyllene og kan forsyne seg selv, mot betaling.

Men ideen med selvbetjent proviantlager levde lenge på Vestlandet før den erobret resten av fjell-Norge.

Han som skulle få tilnavnet «selvbetjeningshyttenes far», Claus Helberg, søkte jobb som assistent i Den Norske Turistforening i 1938. Den 19 år gamle Rjukan-gutten så  tillingsutlysningen ved en tilfeldighet, og fikk jobben. Han gikk seg raskt til en sunn sjel i et sunt legeme i en forening som de neste 60 årene skulle være arbeidsplassen hans. Claus elsket å være i fjellet og lærte Hardangervidda, Jostedalsbreen og andre deler av norske fjell å kjenne før krigen brøt ut 9. april 1940. Historien om Claus Helbergs innsats under 2. verdenskrig er uten sidestykke, og han hadde en viktig rolle i det som senere er kjent som «Kampen om tungtvannet», den mest kjente sabotasjeaksjonen gjennomført på norsk jord under krigen.

Krigen la ikke noen demper på nordmenns friluftsliv, snarere tvert imot. Da Claus var tilbake på jobb høsten 1945, så han raskt at DNT var i endring. Medlemsmassen økte, alle ville til fjells og det ble behov for å spre trafikken på flere overnattingssteder.

Foreningen bygget en del ubetjente hytter, blant dem Olavsbu i Jotunheimen i 1952. Pengene kom fra skipsreder Olav Ringdal som hedret sønnen Olav som falt under krigen. 

Dessverre uteble de store besøksmassene, skriver Per Roger Lauritzen i boka «Claus Helberg – Veiviser i krig og fred». En av grunnene var mangelen på mat, og en forsøksordning med militærrasjoner ble innført.

– I lengden ble ikke dette holdbart, sier Claus Helberg i boka.

– Folk fikk stillet den verste sulten, men alle som har prøvd stridsrasjoner, vet at dette ikke er noen stor smaksopplevelse.

På de selvbetjente hyttene må du være nøye med å fylle onn protokollen riktig og gjøre opp for deg etter endt besøk.
På de selvbetjente hyttene må du være nøye med å fylle onn protokollen riktig og gjøre opp for deg etter endt besøk. Foto: Sindre Thoresen Lønnes

Arven etter Arentz

Den uredde, legendariske fjellvandreren Fredrik Arentz var kjent for å fare rundt med håndtegnete kart uten målestokk, gjerne mutters alene mange dager på rad. Arentz spiste kilometer med en kjempes appetitt, og redegjorde for sine langstrakte turer i DNTs årbøker på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Sommeren 1914 var Arentz 70 år. Han gikk fra Leirvassbu mot Turtagrø, og forsvant. Han er aldri blitt funnet, selv om mange har søkt etter levningene hans. På en måte ble han vekket til live igjen 20. mai 1954, da hans sønn Erik Arentz banket på døra til Turistforeningens kontor i Stortingsgata med ønske om å opprette et fond til minne om faren. Beløpet på 200 000 kroner ble plusset på noen år senere, og er i dag gjennom heldige plasseringer vokst til et hyttefond til selv- og ubetjente hytter, på over 20 millioner kroner. Den første hytta som ble bygget av disse midlene, var Arentzbu i Breheimen, et av Fredrik Arentz favorittområder, og der har gjestene siden 1957 forsynt seg med mat fra selvbetjente provianthyller.

Avisgutter i London

I hele landet vokste interessen for turer i fjellet. Turistforeninger og turlag var ikke samlet i en nasjonal organisasjon, men møttes på Turistlandsmøtet, et nasjonalt samarbeidsorgan på 1950- og -60-tallet hvor utfordringer ved hytter, ruter og drift i fjellet ble diskutert. På Turistlandsmøtet i 1962 inntok Claus Helberg talerstolen og fortalte engasjert fra sitt englandsopphold:

«Jeg observerte hvordan avisguttene i London la sixpencen ved siden av avisbunken sin når de gikk til lunsj. Kunden kunne ta en avis og legge penger i lua. Det gikk aldeles utmerket, folk tok aviser og la igjen penger, og hadde de behov for å veksle, gjorde de det. Fungerte selvbetjeningssystemet i folkerike London, burde det da kunne fungere i norske fjell.»

Han fortalte også om de gode erfaringene fra Jotunheimen og Stølsheimen. Turistlandsmøtet likte ideen og opprettet en selvbetjeningskomité – med Helberg som medlem. Og siden fikk han altså tilnavnet «selvbetjeningshyttenes far».

Vareutvalg, innredning, betalingssystem og alt som skulle til for å få selvbetjeningssystemet til å fungere, falt på plass. Det skortet ikke på lokalt engasjement fra tillitsvalgte. På dugnad tok de ansvar for å følge opp foreningenes selvbetjente hytter.


På DNTs selvbetjente hytter finner du alt du trenger for å ha det bra, som her fra Fonnabu.
På DNTs selvbetjente hytter finner du alt du trenger for å ha det bra, som her fra Fonnabu. Foto: Frikk H. Fossdal

Hjelp fra forsvaret 

Krigshelten Helberg hadde gode kontakter i Luftforsvaret, og han fikk hjelp til å få ut proviant, propan og ved. Transporten måtte gjøres når det var lite folk i fjellet. Fra ca. 100 meters høyde over bakken ble proviantkassene nærmest sluppet som «bomber» rundt hyttene, og DNTs ansatte eller kjentfolk fikk jobben med å samle dem inn og plassere varene i proviantrommet.

En gang gikk det skikkelig ille. Det var tykk tåke da Forsvarets fly kom inn over Jotunheimen for å slippe proviantkasser ved Olavsbu. DNTs mann i flyet var lommekjent, og navigerte etter Mjølkedalstind og Raudalseggi som stakk opp av tåken. Lasten ble sluppet rett over Olavsbu, men den ene proviantkassen gikk rett gjennom taket på inngangspartiet på hytta. Flere hundre lapskausbokser eksploderte i møtet med gulvet. En annen gang var det toalettpapiret som ble tatt av vinden. Dugnadsgjengen som var med Helberg på provianttransport måtte samle sammen alt papiret, henge det til tørk og rulle sammen.

Basert på tillitt 

At selvbetjeningssystemet fungerte bra, er det ingen tvil om, men «Alle fjellvandrere er ikke like ærlige – proviant forsvinner» skrev Aftenposten i 1974. For svinn var det, opptil 20 prosent på enkelte hytter. I tillegg til at mat forsvant, hendte det at bøssene ble tømt av uvedkommende. Tiltak som nye pengekasser, hyppigere tømming av kontanter og innføring av hyttevakter på travle hytter, ble innført. En av medlemsforeningene tok også opp problemer med det økende antallet interrailungdom som ikke var fortrolige med turistforeningens hyttesystem, og at de dermed burde «slippe den slags besøk!».

En stund var det en underlig svenske som gikk rundt i hele Turistforeningens hyttenettverk og forsynte seg av provianten uten å betale for seg. Et sted bodde han så lenge at han gikk tom for ved – og da brukte han hyttepanelet som brensel. Til slutt skal han visstnok ha blitt tatt på fersken på Volahytta i Vossefjella, og jaget ned til sivilisasjonen av noen sterke menn.

Bærekraftig 

DNT ønsker at de rundt 540 hyttene, 174 av dem selvbetjente, benyttes. Gjester betyr slitasje og andre utfordringer når det gjelder drift, som forsyning av ved og proviant, vask av sengetøy og vedlikehold av hyttene.

Likevel er Tor Martin Stenseng og hans kolleger i de andre medlemsforeningene enige – systemet er bærekraftig og skal videreutvikles for å kunne tåle mer bruk i framtiden.

– Forutsetningen er at vi klarer å holde det enkelt, praktisk og lett å forstå – også for nye brukere. Vi må bli enda mer bevisst på hvilket solid, enestående og unikt tilbud de selvbetjente hyttene er, sier Stenseng.

– Den gode, tidløse opplevelsen av å leve enkelt og klare seg selv, den får du på selvbetjente og ubetjente hytter. Og når opplevelsen er der, vil folk med glede låse seg inn, fyre i ovnen og betale for å bruke systemet. Kan hende kommer du til en oppvarmet hytte neste gang du er på tur.

Annonse