Til topps i skrivekonkurransen

Anette Sundsbak gikk helt til topps med en historie fra Fonnabu på Folgefonna.
Anette Sundsbak gikk helt til topps med en historie fra Fonnabu på Folgefonna. Foto: Espen Haagensen

Blant 53 innsendte bidrag til vår skrivekonkurranse om hytteminner, var det Anette Sundsbak og teksten fra Fonnabu som gikk av med seieren.

Høsten 2017 utlyste Fjell og Vidde i samarbeid med Norske Folkemuseum en skrivekonkurranse om hytteminner for livet. Nå er vinnerne kåret. Foruten 1. premie-vinner Anette Sundsbak, gikk 2. premien til Loni Bjekeholt-Perdersen (31 år fra Stavern) og 3. premien til Johanne Knudsen (21 år fra Lillehammer).

Til juryens glede og overraskelse gjenspeiler de tre vinnertekstene ikke bare hyttelivet i tre forskjellige livsfaser – voksenlivet, ungdommen og barndommen – men de tar også leseren med til tre forskjellige hyttelandskap: Først til Fonnabu på 1450 meters høyde i vilt, vestlandsk fjellandskap, så til Nord-Odal i hjertet av Østlandets dunkle, grønne skoger, og til slutt ut mot havet på Senja i Troms.

1. premie: 

Erkjennelsens diamant

Av Anette Sundsbak. Fjell og Vidde 2/2018

Og nå skal du ha en uke ferie. Så deilig! Hva er planene, da? Min mor og min far i syttiårene ser forventningsfullt på meg, vel vitende om at jeg vanligvis er full av både pågangsmot og friske påfunn. Jeg kjenner at jeg er 12 år og har furtemunn. Jeg hører at jeg er en ufordragelig drittunge som svarer at det ikke er noen vits i å ha store planer når man alltid må gjennomføre dem helt alene og at alle andre er i Syden med kjærestene og familiene sine, og at jeg er lei av å klare alt selv og krysse av bucket list-målene mine i ensom majestet. Jeg er drittlei av at ting ikke kan gå min vei i mer enn korte perioder av gangen, og at folk forteller meg hvor heldig jeg er som ikke trenger å ta hensyn til barn og x-er og y-er når rastløsheten tar meg. Jeg er lei meg for at årets sommerferieplaner om fjell og storby sammen med kjæresten forsvant i høst, da vi ble enige om at våre veier måtte skilles. Det er rett og slett ganske synd på meg. Alle er dumme, og jeg har en hel uke fri uten en eneste plan for noe som helst. Hilsen Anette 46,5 år. 

Fonnabu har lenge stått på ønskelisten. I nesten ren trass pakker jeg det jeg trenger. Og som for å understreke at jeg kan ta selvmedlidenheten min og trykke opp en viss plass, skinner solen i Bergen kraftigere enn noensinne. Du har fri. Du er fri. Det er sol. Du skal på fjellet i morgen. Du burde være strålende fornøyd med tingenes tilstand og bejuble livet. Ja da, sikkert. 

Jeg liker å ligge på hytte. Jeg planlegger ofte overnatting selv om turen er kort nok til at tur-retur er det vanligste for de fleste. Jeg er ikke de fleste. Jeg er en voksen dame uten barn som trenger å fylle dagene med ting som gjør seg i hjertet. Og på Facebook. Alle trenger ikke å vite at det av og til er dritt å være alene og kunne gjøre akkurat som man vil. Dette passer bra sammen med at jeg er et
B-menneske. Ingen vits i å ankomme hytten tidlig på dag og måtte slå i hjel hundre timer før det «er lov» å legge seg. Jeg sover til jeg våkner og pakker alt jeg hadde glemt. Smører luxus-matpakke og solkrem. Bilturen tar også litt tid.

Etter å ha parkert bruker jeg mye krefter på å fortrenge det faktum at Bondhusdalen er så vakker at det nesten gjør vondt i øynene. De urslitte fjellstøvlene mine bringer meg steg for steg nærmere starten på Keiserstien. Det er irrgrønt overalt. Vannet er mer turkis enn smykker fra Tyrkia. Det er nesten så jeg vurderer å la mitt indre gråvær lette litt, men så står jeg plutselig overfor ny motstand. Kyr. Som om ikke livet var vanskelig nok. Her skal jeg måtte passere 8–10 mannevonde gigantiske skapninger som bare venter på en dame uten anstand som de kan herje med. For å terge meg har de lagt seg til heeelt inntil kjerreveien og stirrer ondskapsfullt på meg. Det passer fint å stoppe for å drikke litt vann mens jeg styrker meg for min siste time. Et par dype åndedrag før jeg åpner leet og stiger innenfor Ikke for fort, det kan provosere morderne. Jeg har rød sekk, det hjelper sikkert ikke. Heller ikke for sakte, det vil gi dem bedre muligheter til å glefse seg fast i leggen min og rive meg i stykker, lem for lem.

Av en eller annen komplett uforståelig grunn, kommer jeg meg helskinnet over jordet, uten å ha mistet så mye som en milliliter blod. Oppstigningen kan begynne. 

Keiserstiens påståtte 14 slynger er nok talt av en som avbrøt folkeskolen litt tidlig, for mine matematikk-kunnskaper er ikke voldsomme, men jeg teller betydelig flere. Det er varmere enn anbefalt for motbakkeløp, så jeg forserer svingene i jevnt sig, uten rekordforsøk. Det vil uansett bli personlig rekord, ettersom jeg aldri har gått her før. Men det har hun som jeg møter. For etter en times tid hører jeg lyden av skritt komme mot meg bak en sving. Og frem stiger en skikkelse som personifiserer min fremtid. På godt og vondt. Damen går alene. Og hun er omkring hundre år gammel. Hun har heimespikka vandrerstav og en usedvanlig velbrukt og falmet ullskjorte som antagelig har vært hvit en gang. Men hun smiler. Hun forteller på sitt avslepne østlandsk at hun er inngift i bygden, og har gått på tur her et halvt liv. Men nå er hun blitt så gammel, at i dag har hun «bare» gått til Gardshammar. Det var litt stritt, sier hun, for det var gått et ras på stien, som hun hadde hatt litt problemer med å forsere. Lettere imponert og med en svak følelse av håp, fortsetter jeg turen. Raset hun fortalte om dekker faktisk hele stibredden, og krever klatring.  Et bilde av meg selv om et halvt hundre år, der jeg klyver over steinras og jordras og snøras, sees svakt i det fjerne.

Gardshammar er et postkort. Gresstrå og markblomster på takene. Værbitt kledning. Solvarme sittesteiner foran inngangsdøren. Himmelen er B-L-Å. De neste timene med gange er som en kraftig konsultasjon med terapeut. Slagget forlater sakte kroppen, og øynene ser utover i stedet for innover. Klisjeen utsikt gir innsikt, gir igjen mening. Landskapet har ligget der i millioner av år, og jeg er en mygg på historiens skulder. Disse omgivelsene har gitt så mye til så mange, og jeg  er  hinsides heldig som får lov til å ta del i det. Den siste lille timen fra Breidablik til Fonnabu, er det så jeg skulle ønske turen var lenger. Nesten. For når man ser hytten, er det likevel det beste  som kan skje. Når øyet skuer bygningen som skal huse meg for natten, blir det litt varmt på den venstre siden inne i brystkassen. Jeg setter sekken ned utenfor den store hytten, og går ned til den andre for å se etter folk. Et par har laget seg til for kvelden, og vi prater sammen om hvor flott det er her. Men jeg vil sove i den andre hytten. Alene.

Hente isvann. Slå på gassen. Tenne i ovnen. Henge klær til tørk. Lage turmat. Åpne pilsen som er båret opp fra lavlandet. Ta tusen bilder av solnedgangen. 

Mens jeg fortærer middagen, blar jeg i en av bøkene i hyllen. Det står om en gammel dame som har vært aktiv bruker av turlagets hytter og ansvarlig for bråtevis med dugnadsarbeid for å føle at hun har gitt noe tilbake for all denne lykken hun har opplevd i turlagets regi.  Jeg ser på utgivelsesdatoen for boken, og konkluderer med at hun kanskje har gått sin siste tur før jeg leser dette. Men takknemligheten hun beskriver – den kjenner jeg på.

Jeg har så dårlig retningssans, at jeg aldri hadde fått disse skjellsettende opplevelsene hvis ikke noen hadde gått foran meg med malerkosten. Jeg har ikke økonomi til egen hytte. I dag skal jeg sove på toppen av verden. For noen hundrelapper har jeg 27 senger for meg selv. Det står i boken at dersom du er ekstra heldig, får du se det magiske lyset over Fonna om kvelden. Jeg er ekstra heldig.

Det drypper ned på siden i boken. En perle av saltvann. En erkjennelsens diamant.

Anette Gaupås Sundsbak
er oppfostret med tur i fjellet. Hun forteller at etter noen trassige år i 14–25-årsalderen, fant hun igjen lykken med vandring.








Du burde være strålende fornøyd med tingenes tilstand og bejuble livet. Ja da, sikkert.

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 13. april 2018