Tre gode hyttehistorier

Fra spartanske nødly til prisbelønte arkitekturikoner. Som medlem er du medeier i 550 hyttedrømmer og like mange gode hyttehistorier. 

TEKST: SIGURD RØNNINGEN
ILLUSTRASJONER: MARIUS KRAMER
​​​​​​​FJELL OG VIDDE 2/2018

Som DNT-medlem har du full bruksrett og fri tilgang på en utømmelig kilde av minneverdige øyeblikk, originale personligheter, nydelige måltider, trivelig turfølge – og elleville historier. Her er noen av mine.


Når villdyret våkner

Det var i den tid jeg hadde sommerjobb på Geiterygghytta, denne forunderlige DNT-hytta i Skarvheimen som ingen forlater før han har fått merker av den. En forjettet møteplass mellom øst og vest, fjell og fjord. Et matfat med kortreiste godbiter, noen av dem hentet fra tunet der høner, gris, sau og tamrein holdt hoff. Nå skrev vi september, fjellet sto i full fargefyr og  oppspilte venninnegjenger invaderte Skarvheimen på vei til eventyrlige Aurlandsdalen. Denne lørdagsmorgenen hadde kun én mann tatt sjansen på å sjekke inn: Hans. Våghalsen som nå spradet over tunet kun iført et badehåndkle og strandsandaler på sin omvei til dusjanlegget i kjelleren. Blant spisesalens kvinnelige klientell sto jubelen i taket.

– Neimen, se på han der da, dere!

– Han har jo virkelig ingenting å skjule!

Det verken Hans eller heiagjengen kunne vite, var at Geiterygghyttas reelle regent – en praktfull passivaggressiv hane – tre kvelder tidligere med nød og neppe unnslapp et brutalt basketak med Mikkel Rev. Siden hadde hanen slikket sine sår under hytta, ute av stand til å hakke på verken høner eller gjester. Men nu, jävlar.

– Kykelikyyyy!

Idet jeg kikker ut av kjøkkenvinduet, får jeg se Hans. Og bak ham: Hanen. Uten å ane konsekvensene, har badegjesten tråkket utenfor den smale sti, forvillet seg inn i hanens revir rundt hønene i kjøkkenveggen. I voldsom fart kommer hanen  rundt hyttehjørnet, fylt av testosteron og  markeringsbehov,  gjenoppstått fra det hinsidige. Akkompagnert av sjokkerte hyl fra spisesalen fløy hanen ende til værs og boret klørne inn i skulderpartiet til Hans. Vinger og fjær, badehåndkle og sandaler, mann mot natur – utfallet var gitt. Sjokkert, blodig og nå kliss naken vaklet Hans i dusjen. Og hanen? Han fikk stormende applaus fra hønene. I matsalen ble det mumlet om minne for livet.

Les mer om Geiterygghytta 

​​​​​​​Rein tilfeldighet

All verdens fjellvettregler kunne ikke forberedt oss på dette. I Indre Troms, et sted mellom Gappohytta og folkeskikken, med  svenskegrensa som nærmeste holdepunkt, sto vi brått ansikt til ansikt med en reinsbukk. Det vil si: Reinsbukken lå rett
ut. Med brukket ryggrad, men ellers høyst levende, overlatt til sin smertefulle skjebne. Så hva gjør to samvittighetsfulle  søringer? Oppsøker nærmeste DNT-hytte.

Vedskjulet på Rostahytta var til forveksling lik vedskjulet på alle andre turistforeningshytter: Folketomt og velutstyrt. Mellom vedsekker og doruller, propanflasker og fiskeutstyr, buesager, ståltråd og verktøy nok til å gjenreise Finnmark, fant vi til vår skrekkblandede fryd en slaktekniv, huggjern og kløvøks i størrelse XL. Utrustet som en rømt avatar la jeg en smule betenkt i vei tilbake langs den samme stien vi var kommet – på reinsjakt med samboeren på slep.

For å gjøre en lang prosess kort: Vi fant reinsbukken, så hverandre dypt i øynene, og en smule spakt stotret jeg: – Du lover at du kommer til å være glad i meg etter dette også? Hun nikket, og så endte dyrets lidelser med ett hugg. I stillhet gikk vi tilbake til Rostahytta i ly av polarnatten. Trampet ubetenksomt inn i hytta med bloddryppende slakteredskap i høyre hånd. Og skremte vettet av tre middelaldrende, kvinnelige leger på venninnetur.

Så skjedde det som gjerne skjer når stier møtes ved ei ubetjent hytte langt til fjells – vi vandret rikere videre: Skepsis og sjenanse fordampet, kort forklaring utløste lang latter, og et gryende vennskap slo de kommende dagene ut i full blomst på felles vandring fra hytte til hytte gjennom Indre Troms.

Les mer om Gappohytta 
og Rostahytta



«Uten å ane konsekvensene har badegjesten tråkket utenfor den smale sti, forvillet seg inn i hanens revir.»



"Reinsbukken lå rett ut. Med brukket ryggrad, men ellers høyst levende."

De nye ikonene

Der ingen skulle tru at nokon kunne bygge et hytteikon. 
– Nå vett du at me e gale, strålte Bernt Krogh og hoppet i været av iver ved siden av meg. Prosjektlederen for Preikestolen fjellstue – den arkitektoniske åpenbaringen som over natta revolusjonerte byggeskikken over tregrensa i Norge – ante ikke hvor rett han kom til å få der han sto og trippet rett før byggestart i 2007. 

Byggingen av massivtrehytta med tilhørende eksperimentelle basecamper i trærne og i fjellveggen, endte med å sprenge budsjettet, blåse tidsrammene og nær velte Stavanger Turistforening inn i skifteretten. Belønningen ble Statens byggeskikkpris i selskap med Operahuset i Bjørvika – og en banebrytende ny byggeskikk i norske fjell og fjorder. Ingen som setter sin fot innenfor massivtreveggene på Preikestolen fjellstue, glemmer opplevelsen med det første. De organiske materialene, de elegante vinklene – og gjestene fra hele verden som summer av begeistring: For første gang i DNTs historie drar folk på tur ene og alene for å oppleve selve hytta. 

​​​​​​​Hvert år får de nye turmål å velge blant. I dag er Okstindan toppet med ikoniske Rabothytta, Skålatårnet har fått selskap av futuristiske Skålabu, Nye Høgevarde gir assosiasjoner til et tømret romskip på Norefjell. I Ryfylkeheiene besøker vi futuristiske turisthytter som Jonstølen, Kvitlen, Skåpet og Soddatjørn.

– Pappa, er det der en hytte da? utbrøt datteren vår da panoramavinduene på smellvakre Jonstølen brått speilet seg i fjellfuruskogen. Så forsvant hun inn døra på langvarig oppdagelsestur. For som arkitekt Dag Strass i Helen & Hard uttrykte det da fjellstua med nær samme ikonstatus som selve Preikestolen sto ferdig:

– Jeg synes fortsatt det er en veldig spesiell opplevelse å gå rundt her inne med massivt, ubehandlet tre på alle kanter. Det er jo nesten så man ikke trenger gå ut i skogen lenger.

Les mer om medlemskap og fordeler her. 

Bli med på Norges vakreste dugnad! 



«Pappa, er det der en hytta da?»

Annonse

Fjelloriginaler

D u vet hytteturen blir uforglemmelig
når vertskapet
sender porselenstallerkener
i resepsjonsveggen i
harnisk. Når du omfavnes av bestyreren
på dørhella. Når middagsgjestene
trampeklapper inn kokken. Eller
vertinna drar et stev til desserten. I et
strømlinjeformet Norge finnes fortsatt
et førtitalls frodige biotoper hvor
særpregede skapninger får slå rot og
blomstre: DNTs betjente hytter.
– Jeg er veldig stolt over å bli kalt
original, slår Solbjørg Kvålshaugen på
Fondsbu fast, bestyrerinne på femtende
året. Hun er en evig kilde til høy stemning
og dype samtaler:
– Vi er i ferd med å utvikle et polert
fasadesamfunn, langt vekk fra det egentlige
Norge. Jeg er sterk motstander av at
alt skal være perfekt. Fra naturens side
er tilværelsen slett ikke feilfri, bare svært
mangfoldig og spennende. Her på Fondsbu
driver vi med tvangssosialisering, konstaterer
Solbjørg kompromissløst.
Tvangstrøya er langbordet, det sosiale
navet på enhver DNT-hytte. Møteplassen
som gir både takhøyde og
armslag for fritenkere og filosofer, levemenn
og rivjern, drømmere og idealister,
asketer og allroundere – både blant
vertskap og gjester. En originalbiotop
som gjør selv den gråeste steinrøysa
fargerik. Eller som gjester ynder å si
til bestyrer Solbjørg når stemningen
på Fondsbu atter en gang lever opp til
det opprinnelige hyttenavnet – Den
Glade Vandrer:
– Vi kommer igjen for flere fjellturer.
Men først og fremst på grunn av
hytta og deg.
Velkommen til fjellheimen – og bestyrere
like værbitte, fargerike, sjarmerende
og tidvis lunefulle som livet selv.
Fra Rogaland i sør til Troms i nord
har jeg trådd over DNTs dørstokker.
Alltid like spent på hva som møter meg
av opplevelser og originaler på innsiden,
alltid litt rikere når jeg vandrer
videre.

Kjærkomne komler

I min oppvekst var Joika-boller smaken
av DNT. Hermetisert fruktcocktail desserten.
Et kosthold så enkelt at innføringen
av REAL turmat på selvbetjeningshyttene slo
ned som en bombe i fordøyelsessystemet: Mitt
mest akutte – og svimlende – dobesøk fant sted
på den sylskarpe eggen mellom Midtre og Store
Urdadalstinden etter altfor hastig tilberedning av
kylling og karrigryte med ditto knapp trekketid.
Da jeg kom til meg selv der oppe mellom
himmel og helvete, var en smal stripe av Jotunheimen-
kartet i målestokk 1:100 000 eneste
gjenværende minne fra måltidet og etterspillet.
Godt da, at DNT tar ansvar for en herjet fjellvandrer
også i matveien. Som på den tiden jeg
gikk omkring og sultet i Ryfylkeheiene, dette
forunderlige fjellandskapet som ingen forlater
før han har blitt søkkvåt til skinnet.
Desto mer fullkomment å endelig bli hilst
varmt velkommen på hyttetunet på sjarmbomba
Stranddalen (takk, Åshild). Kle seg kliss naken i
Verdens Beste Tørkerom (søkkvått i Rogaland).
Og så sette tennene i dampende salt sauekjøtt,
varmt stekefett og aldeles himmelske komler
(les: raspeball, raspekake, potetball, klubb eller
kompe om du ikke skarrer på r-ene).
Gi meg valget mellom en urban stjernerestaurant
og langbordet på Stranddalen, og jeg ville
valgt festmåltidet med utsikt til berggrunn, flora
og fauna så unik at botanikere, zoologer og matvrak
kappes om å benke seg i matsalen.
Skål for det enkle friluftsliv – og smaken av
det!

Nødhjelp på Litlos

Vi hadde feilberegna. Å krysse Hardangervidda, Norges største nasjonalpark, er en
ekspedisjon. Selv la vi i vei til fjells
uten fullgodt kart. Uten telt. Og
nesten uten mat.
– Gi meg to March Brown (klassisk
fiskeflue, red.anm.) og en fyrstikkeske,
og jeg skal overleve en
sommer i Fjell-Norge, skal Fridtjof
Nansen ha sagt.
Så med en sammenleggbar
Ally-kano på ryggen, mente vi å ha
garanti for et par ukers ørretfest.
Et blytungt døgn etter avmarsj fra
Middalsbu i Røldal hadde vi forvillet
oss inn i feil dalføre, jervendukene
var søkkvåte, og da vi endelig
fikk satt kanoen på Holmavatnet
øverst i Kvenna-vassdraget, var det
med ei ødelagt fiskesnelle i lasten.
Brått hang fiskelykka og det meste
annet i en tynn tråd. Nå var gode
råd dyre – og løsningen velsignet
nær. Mot Litlos!
– Ho e gamal og rusten, men
ho gjenge!
I medvind på grensen til storm
hadde vi fosset inn Litlosvatnet, sett
den lovpriste turisthytta stige fram
som en hildring i steinrøysa, kjent
lettelsen ved å tråkke inn i en tørr
og varm resepsjon. Skrapt de legendariske
kjøttkakefatene på Litlos
tomme, tørket jervendukene på ett
blunk, hamstret brus og sjokolade
til vi rødmet, og segnet om i sjarmerende
selskap foran peisen. Hvilken
lykke! Ute ulte villmarka, her inne
rådet idyllen. Kun fiskesnella var
like sørgelig ødelagt. Men er det
ett sted en arme fiskermann møter
forståelse og velvilje, så er det
hos det hjertevarme vertskapet på
Litlos. Fra et rikholdig utstyrslager
ble ei eldgammel ABU 444-snelle
tryllet fram. Så antikvarisk at det
skar i øregangene da vi lirket sveiva
rundt. Men ja visst:
– Ho gjenge, som verten fornøyd
konstaterte.
Da Litlos dagen etter forsvant
bak kanoen og inn i minneboka,
var hyttenavnet skrevet med gullskrift:
Hvilket mirakel midt inne
i Sør-Norges største fjellområd
å få slik påfyll! Som så mange av
DNTs hytter ligger Litlos langt av
lei, men forbløffende nær når man
først trenger mat og husly i fjell eller
fjord.
Og fiskeeventyret? Dagen etter
ble en smellfeit fjellørret på 1,7 kilo
landet – akkompagnert av de sure
tonene til ei gammel og rusten ABU
444-snelle.
Takk for fiskelykken, Litlos!

Skrevet av Elizabeth Schei 11. april 2018