Her er DNTs østligste hytte

IDYLL I ØST: Hvilende mot en diger stein ligger hytta i Indre Syltevik, ytterst i Syltefjorden i Båtsfjord kommune. Bak hytta ligger fortsatt restene av partisangammen.
IDYLL I ØST: Hvilende mot en diger stein ligger hytta i Indre Syltevik, ytterst i Syltefjorden i Båtsfjord kommune. Bak hytta ligger fortsatt restene av partisangammen.

DNTs østligste hytte ligger lenger øst enn Istanbul. Her får du oppleve den rå og vakre Finnmarkskysten, men også hyttas historie kan få det til å gå kaldt nedover ryggen ...

TEKST: RANDULF VALLE. FJELL OG VIDDE 2/2018

KREVENDE MILJØ: Både inne og ute bærer Indre Syltevik preg av å tæres både av tidens tann, vær og vind.
KREVENDE MILJØ: Både inne og ute bærer Indre Syltevik preg av å tæres både av tidens tann, vær og vind.

Stien vi har fulgt en drøy kilometer fra Syltevikvatnet på Varangerhalvøya, har plutselig blitt til en smal, steinsatt vei. Med to voksne og en fireåring til fots, en ni måneders baby i bæresele og to trekkhunder med fulle kløver, er vi litt av et reisefølge.

Veien virker malplassert her, langt unna folk, men vi vet hvorfor den ble bygd og hvor den leder. En pipe som stikker opp over en fjellknaus er første tegn på at vi er på riktig vei. Snart dukker en liten, rødmalt stue opp. Knausen er byggets endevegg mot sørvest.

Sommerdagen er uvanlig varm og stille, på et sted som har Barentshavet som nærmeste nabo. Akkurat nå kan vi bare forestille oss hvordan det er her når vinterstormene raser. Vi ser ikke bort fra at det gir sårt tiltrengt trygghetsfølelse å vite at bygget er støttet opp mot selve grunnfjellet. Det faktum at hytta har stått her siden 1930-tallet burde også gi enn viss trøst. Stua ble satt opp av det barnløse ekteparet Andreas og Alfhild Bruvoll, som livnærte de seg av det naturen kunne gi.

HARDE KÅR
Fjorden var full av fisk og Varangerhalvøya ga kosttilskudd i form av bær, laks og innlandsfisk. Selv om det var lite penger å få for fangsten i de harde 1930-åra, klarte de å skaffe midler til både ku, hest og en håndfull sauer. Slåttemarker hadde de ved Syltevikvatnet og det var Andreas som bygde veien fram til stua. 

VELKOMMEN INN: Fireåringen Sissel ønsker velkommen til Syltevika, til stedet der folk undres over at vi tar med barna våre på ferie.
VELKOMMEN INN: Fireåringen Sissel ønsker velkommen til Syltevika, til stedet der folk undres over at vi tar med barna våre på ferie.

Hit er det altså vi velger å ta med ungene våre på ferie. Noen syns det er flott. Andre forstår ikke valget vårt. Ikke minst har vi fått kommentarer på at vi tar med ni måneder gamle Gunhild hit: «Hun vil jo ikke huske noe av dette,» blir vi til stadighet påminnet. Det er selvsagt helt riktig, men det betyr ikke at opplevelsen og erfaringen er uten verdi. Jeg har aldri hørt de samme foreldrene mene at kvaliteten på barnehagen fram til fireårsalderen er uvesentlig, bare fordi ungen ikke kommer til å huske noe av det som hender.

Vi ser også hvordan kreativiteten hos barna stimuleres når de fleste lekene er igjen hjemme. Organisering av reinsknokler og «handleturer» i steinrøysa med primusposen som handlebag kan fort pågå en time eller to. Denne gangen er det mest moro å klatre i skiferformasjonene rundt hytta. Siden Disney-filmen Frost er favoritten akkurat nå, gjør den nærmeste skrenten tjeneste som isslott.

RUSSISKE AGENTER
For Alfhild og Andreas endret alt seg da krigen kom. Norske partisaner og russiske agenter ble ilandsatt flere steder i Finnmark. I 1942 slo i alt fem motstandsmenn seg til i en gamme, bare et par hundre meter bak hytta. I over et år holdt partisanene til i gammen
oppunder fjellet, mens kontakten med Alfhild og Andreas ble stadig tettere.

Ekteparet forsynte agentene med fisk. Samtidig sies det at Alfhild og den russiske telegrafisten hadde et forhold. Stemningen ble spent i den isolerte gruppa, mens en tydelig sti ble tråkket i lyngen mellom de to boligene.

I 1943 ble det russiske agentnettverket på Varangerhalvøya rullet opp og 15. juli fant Alfhild det tryggest å rømme. Sammen med ektemannen holdt hun seg skjult i Varangerhalvøyas ødemark fram til høsten. Vinteren 1943-44 overlevde de i et minimalt rom, bygget av fiskekasser under høyet i et fjøs i Båtsfjord.

KREVENDE MILJØ: Både inne og ute bærer Indre Syltevik preg av å tæres både av tidens tann, vær og vind.
KREVENDE MILJØ: Både inne og ute bærer Indre Syltevik preg av å tæres både av tidens tann, vær og vind.
HAVSULE: Havsuler fra kolonien i Syltefjordstauran kan ofte sees mens de flyr forbi Indre Syltevika.
HAVSULE: Havsuler fra kolonien i Syltefjordstauran kan ofte sees mens de flyr forbi Indre Syltevika.

ET ENKLERE LIV
Alfhild og Andreas hadde et hardt liv her på 1930-tallet, men det var meningsfullt å se bruket ta form og husdyrflokken vokse.
Da krigen var over, vendte Alfhild og Andreas tilbake til Syltevika. Men i likhet med mange andre finnmarkinger oppdaget paret at de ikke nødvendigvis fant fred, selv om krigen var slutt. Kanskje slo skyggen fra partisangammen fortsatt inn over hytta.

Høsten 1948 ble de skilt. Andreas var sikker på at kona noen uker tidligere hadde forsøkt å servere ham forgiftet moltekrem. Mange år senere forsøkte Andreas å flytte tilbake til hytta for å leve sine siste dager der. Det gikk bare noen timer før han kom roende over fjorden med det han ville ta vare på av sitt jordiske gods. Han vendte aldri tilbake.

DEN GODE ROEN
For vår del kan det godt hende vi vender tilbake til den rødmalte, lille stua ved fjorden. Når vi er på steder som Syltevika, lever vi tettere på hverandre og bruker all tid sammen. Det er bare oss, her. Alt vi kunne og burde gjort hjemme, er vi avskåret fra og det som betyr noe er det som skjer her og nå. Det har en verdi for både liten og stor.

Hytta Indre Syltevik på ut.no 

​​​​​​​

Annonse

Skrevet av Elizabeth Schei 19. april 2018