Plutselig kom uværet

I LIVSFARE: Reidun gikk av gårde i fint vær. Så ble hun innhentet av vind og tåke.
I LIVSFARE: Reidun gikk av gårde i fint vær. Så ble hun innhentet av vind og tåke. Foto: Trine Bagstevold

Reidun Kvåle skulle gå en liten ettermiddagstur på Sognefjellet. Det kunne blitt hennes siste. - Jeg skal aldri gå ut uten kart og kompass og ekstra klær, sier hun. 

TEKST: HELLE ANDRESEN. FJELL OG VIDDE 1/2018

Det er en fin novemberlørdag i Jotunheimen. Reidun Kvåle (54) og Ingvard Olstad, mannen hennes, har akkurat kommet fram til hytta, en halv times kjøretur fra hjembygda Lom. Nå har den spreke sykepleieren lyst på en liten skitur før de skal slappe av og kose seg ved peisen om kvelden. Reidun tar med seg hunden, putter en flaske vann, en kvikklunsj og en godbit til Izzie i sekken, og setter seg i bilen. Målet er, som så ofte ellers, Sognefjellshytta. Der er hun kjent, og det er mange ruter å velge. Hun følger et skispor som er tråkket nordover mot Krosshøe. Det er grått rundt henne, men sikten er god. 

Reidun nyter å lange ut med blåswix under skiene. Hun er i god form og føler seg lett og fin i kroppen. Underveis stopper hun og sender en snapchat til datteren med teksten «Eldorado i hvitt». Etter fire kilometer og halvannen time slakt oppover, vil hun hjem, nå er det bare å følge sporene rett ned igjen. Tror Reidun.

SPORENE ER BORTE

– Idet jeg snur meg, ser jeg skodden. Det er helt tett, og det har begynt å blåse. Jeg kan ikke se noe, heller ikke sporene mine. Jeg prøver å gå i retningen jeg mente jeg kom fra, forteller Reidun. 

Vi sitter varmt og trygt på Bakeriet i Lom. Reidun varmer hendene på kaffekoppen, mens hun gjenforteller fra skrekkturen tre uker tilbake i tid. Ganske fort skjønner Reidun at hun er helt på villspor, for plutselig kommer hun til en skrent hun ikke drar kjensel på. Kart og kompass har hun ikke med.

– Langt under meg ser jeg et vann, det kan være ved Sognefjellshytta, men jeg er veldig usikker, jeg tør i hvert fall ikke gå ned der. Samtidig begynner det å mørkne. Reidun aner ikke hvor hun er. Hun er redd. Skikkelig redd. Føler at hun er på siden av seg selv. Samtidig prøver hun å bevare roen. Hva skal hun gjøre? Reidun går høyest mulig i terrenget for å få dekning på mobiltelefonen. Så ringer hun alle nødnumrene hun vet om: 113, 112 og 110.

– Jeg hadde hørt at jeg uansett ville nå igjennom på disse numrene, uavhengig av om det var dekning eller ikke. Det stemte ikke. Jeg fikk ikke noe signal. Nå ble jeg virkelig engstelig. Jeg har aldri vært så redd før. Hjemme på hytta sitter Ingvard i lenestolen med en god bok. Snart skal han begynne på middagen de skal spise når Reidun er tilbake. Skulle ikke det være omtrent nå? Ingvar ser på klokken. Ute er det mørkt. Da ringer telefonen. Det er Reidun. «Jeg har gått meg vill», sier hun. Han hører umiddelbart at det er alvor. Den sporty kona hans ber ikke om hjelp i utide. Ingvard varsler politiet.

Les om fjellvettreglene her


HVOR ER JEG?  Når kart og kompass ligger igjen hjemme, er det ikke lett å finne veien.
HVOR ER JEG? Når kart og kompass ligger igjen hjemme, er det ikke lett å finne veien. Foto: André Marton Pedersen.

HVOR ER DU?

Ikke lenge etter blir Reidun oppringt av en hyggelig politibetjent på Hamar, nærmeste politidistrikt for Lom. 

– Gå inn på innstillinger på telefonen og trykk på sted, da kan vi lokalisere deg med 90 meters margin, sier politibetjenten. Reidun har stivfrosne fingre, men klarer å gjøre som han sier. Hun er glad for at hun har byttet til Sony fra Iphone som hun har dårlige erfaringer med: Den slutter å virke i kulda. At politiet nå vet omtrent hvor hun er, beroliger henne. I dette terrenget er det nærmest umulig å finne fram uten stedsangivelse, det vet hun. Mellom et utall hauger og skrenter og småvann er det lett å gå seg vill. Et kvarter senere hører Reidun lyden av helikopter. Hun kjenner en ubeskrivelig glede.

– Jeg hopper opp og ned, roper og hoier og svinger med en lysende telefon, forteller Reidun. Men til tross for gjentatte forsøk, klarer ikke helikopteret å lande. Det må gjøre vendereis. Da gråter Reidun. Hun går opp og ned på toppen som senere viser seg å være Krosshøe. I ly bak en stein holder hun rundt Izzie og masserer den isete pelsen. Det har gått fire timer siden hun innså at hun hadde gått seg bort. Så hører hun motordur. Like ved henne stanser to snøskutere, to unge karer skritter av og kommer mot henne. Tårene triller av glede.

– Her er du ja, sier Ola Vaagaasarøygard og Ove Nestvold fra Lom og Bøverdalen Røde Kors, idet Reidun omfavner begge to. Hun får på seg ekstra bukse, jakke og varme votter. Reidun er sjeleglad. Og lei seg for hva hun har stelt i stand.

– Jeg skal aldri gå ut uten kart og kompass og ekstra klær, forsikrer hun.

Riktig kledd for vinterfjellet

10 råd om mobilbruk på tur

I SIKKERHET: Reidun Kvåle med hunden Izzie. Heldigvis ble de funnet av Lom og Bøverdalen Røde Kors.
I SIKKERHET: Reidun Kvåle med hunden Izzie. Heldigvis ble de funnet av Lom og Bøverdalen Røde Kors. Foto: Helle Andresen

IKKE FLERE LANGTURER ALENE

Inne på kafeen i Lom nikker Reiduns redningsmenn som hun treffer for første etter leteaksjonen. Istedenfor Ove Nestvold er det lederen av Lom og Bøverdalen Røde Kors, Tåsten Nordal, som møter opp sammen med Ola. Den lune og koselige kafeen er en stor kontrast til omgivelsene de befant seg i den dramatiske dagen.

– Takk for sist, sier Reidun.

Hun gir gutta en god klem og blir blank i øynene.

– Jeg hadde mye adrenalin i kroppen de første dagene. Det kunne jo like gjerne gått galt. Nå blir det ingen flere langturer alene, det har også en av døtrene mine sagt: Nok er nok, mamma! Når man drar på åra bør man være to, det vet jeg nå. Man er så utsatt, hvis man brekker beinet for eksempel. Og mange steder er det ikke mobildekning.

Unngå snøskred, ta trygge veivalg

LOKALKJENTE REDNINGSMENN

Da Lom og Bøverdalen Røde Kors fikk melding om at en kvinne var savnet i fjellet, dro Ola og Ove straks til fjellredningsstasjonen i Lom. Her hentet de en ferdig pakket sekk, tok med skredsøkere og lastet snøskuteren på hengeren. Så bar det rett til Sognefjellshytta.

– Vi så et skispor i retning Krosshøe og fulgte det. Vi tenkte det var sannsynlig at du hadde gått der, forteller Ola.

– Men politiet visste hvor jeg var, i hvert fall sånn omtrent? 

Reidun og ser spørrende på Ola.

– Visste de? Det fikk ikke vi beskjed om.

Det blir stille rundt bordet. Reidun hadde gitt posisjonen sin til politimannen på Hamar. Hva hadde skjedd? 

Ola bryter inn:

– Vi resonnerte oss frem til at du måtte ha gått mot Krosshøe, og vi fikk rett. Det er mange som blir berget på grunn av lokalkunnskap, sier han.

Ola jobber som reingjeter og kjenner området godt.

Pakkeliste for vinterturen

Hun er redd. Skikkelig redd. Føler at hun er på siden av seg selv.

DÅRLIG DEKNING

Ifølge Innlandet politidistrikt på Hamar, forsøkte de umiddelbart å finne ut hvor Reidun var ved hjelp av mobiltelefonen hennes, i samarbeid med Hovedredningssentralen. Men dekningsforholdene i området var svært dårlige, så det fungerte ikke.  

– Politiet hadde imidlertid flere samtaler underveis med den savnede og ga henne instruksjoner om hvordan hun skulle forholde seg samt informasjon om hva som ble gjort for å hjelpe henne, skriver politiet i en e-post til Fjell og Vidde. De varslet samtidig de nødvendige etater.   

Tåsten og Ola fra Lom og Bøverdalen Røde Kors forteller at de var temmelig trygge på at leteaksjonen etter Reidun ville gå bra.

– Når den savnede selv ringer, er det godt håp om at det vil ende godt, sier Tåsten.

Han og hans kolleger har deltatt i mange redningsaksjoner i Jotunheimen. Bare i 2016 var det 15 aksjoner. Det gjaldt alt fra redning av fotturister som er for slitne til å gjennomføre turen over Besseggen, til klatreulykker.

– Folk er stort sett godt utstyrt, men ikke alle kan bruke det de bærer med seg. Det hjelper ikke med skredsøker hvis man ikke kan bruke den. Det samme gjelder kart og kompass, mange klarer ikke å ta ut en kompasskurs. Da er man like langt, mener Tåsten. Også Hovedredningssentralene har de siste årene hatt en merkbar økning i  leteaksjoner etter folk på tur.

– Etter at mobiltelefonen ble allemannseie, har vært en jevn økning av leteaksjoner. Det er flere som utøver vanskeligere aktiviteter, som fjellklatring og toppturer. Terskelen for å be om hjelp er lavere enn før, det har sammenheng med forventningene ellers i samfunnet, sier operasjonsleder ved Hovedredningssentralen på Sola, Ståle Jamtli.

Husk vindsekken

LÆRDOM

På kafeen i Lom er Reidun helt klar: Selv så fjellvant som hun er, trenger hun mer kompetanse.

– Mannen min og jeg går mye på topptur og har lenge snakket om å ta et skredkurs. Nå er det på tide å få gjennomført det, sier hun.

  – Hva har du lært av turen din, Reidun?

Svaret kommer kjapt.

– At jeg skal ha med fulladet mobil, GPS, kart og kompass, og ta ut kompass-kursen på forhånd. Uansett hvor bra været er, skal jeg skal ha med godt med tøy, dunjakke og varme votter, vindsekk, termos og mat. Tenk – alt lå hjemme. Det er jo vanvittig, sier Reidun. 

GJENSYN: Reidun Kvåle ser tilbake på lørdagen da hun gikk seg vill på Sognefjellet. Ola Vaasaarøygarden (t.v.) og Tåsten Nordal fra Lom og Bøverdalen Røde Kors gleder seg sammen med henne over det heldige utfallet av leteaksjonen.
GJENSYN: Reidun Kvåle ser tilbake på lørdagen da hun gikk seg vill på Sognefjellet. Ola Vaasaarøygarden (t.v.) og Tåsten Nordal fra Lom og Bøverdalen Røde Kors gleder seg sammen med henne over det heldige utfallet av leteaksjonen. Foto: Helle Andresen

Annonse