Fra elite til folkebevegelse

FERDAFOLK: På skysstasjonen Røisheim i Bøverdalen møtes tidlige fotturister underveis mot Sognefjellet, Galdhøpiggen eller andre herligheter.
FERDAFOLK: På skysstasjonen Røisheim i Bøverdalen møtes tidlige fotturister underveis mot Sognefjellet, Galdhøpiggen eller andre herligheter. Foto: Anders Beer Wilse

Da DNT ble stiftet i 1868, var ideen å få flere ut i norsk natur. 150 år etter er friluftsliv blitt allemannseie. For å få til det, måtte Turistforenings-Norge samles til ett rike. Det tok over 60 år.

TEKST: JULIE MASKE 


I 2017 kunne DNT feire en medlemsvekst som sprenger alle grenser. I september viste siste opptelling 304 112 medlemmer, en økning på over seks prosent sammenlignet med året før. Aldri har så mange søkt ut i naturen, fulgt røde T-er og overnattet på DNT-hytter.

– Oppslutningen om DNT øker for hvert år. Hvordan er det mulig?

– Jeg er sikker på at veksten og holdbarheten til Den Norske Turistforening kan forklares med genmaterialet i frøet som ble sådd i 1868 og som vokste seg sterkt til den organisasjonen vi har i dag, sier styreleder i DNT, Berit Kjøll. – Ingen har klart å rokke ved formålet til grunnleggerne som uttrykte det slik: «Lad oss gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land.»

I snart tre tiår har Kjøll brukt mye av sin fritid på ulike verv i turistforeningen. De siste fem og et halvt årene som styreleder.

– Da foreningen ble stiftet, åpnet det seg en dør til noe som var utrolig spennende. Det var norsk natur. I de veldige, sterke og nasjonalromantiske landskapsmaleriene fra begynnelsen av 1800-tallet ser vi opplevelsen: Små mennesker i dramatisk natur, slik vi den dag i dag drømmer om å være en del av.

NASJONALROMANTIKK OG ESTETIKK

Ingenting var gitt da Thomas Johannessen Heftye og hans medsammensvorne den 21. januar 1868 stiftet foreningen. I løpet av det første året tegnet 223 mennesker seg som medlemmer, fra hele landet. At det 150 år senere har utviklet seg til et forbund av 57 medlemsforeninger, er fundamentert på entusiasme og hardt arbeid.

Hvordan ballen egentlig begynte å rulle, er et spørsmål om hvor langt tilbake i tid vi skal gå. Vandrepionerene var ute og tråkket opp stier lenge før Ola Nordmann skjønte hva som lå gjemt bak alle blåner. Det vi vet, er at ideen til en turistforening kommer fra tilsvarende foreninger i Alpene. Den er inspirert av engelske lorder og ladyer som dro til Norge for å vandre i fjellet og bestige jomfruelige tinder. Selve høyfjellet ble oppdaget av vitenskapsmenn og kunstnere.

På slutten av 1700-tallet var det enklere å reise til København, Paris og Roma enn til Bergen og Trondheim. I de store europeiske byene lokket kulturen, mens en ferd til det indre av Norge var for de eventyrlystne og vågale.

Botaniker Christen Smith dro på lange, strabasiøse reiser i den sørnorske fjellheimen, for det meste til fots. Han undersøkte vekster, bergarter og mineraler, og var i 1810, sammen med geolog Jens Esmark, førstemann på Gaustatoppen. Jotunheimen var det geologistudenten Baltazar Mathias Keilhau og medisinstudenten Christian Peder Bianco Boeck fra Bergen som oppdaget. Visst bodde det folk i fjelltraktene før studentene kom, men disse menneskene brukte viddene til å overleve, til å jakte og sanke.

Boeck og Keilhau så fjellet med nye øyne. De fortalte fra sin ferd og omtalte Bygdin som «yderst vild og rædsom». Kanskje var det dette som virkelig fikk opp interessen for Norge som et eldorado for de som søkte spenning og utfordringer.

Den romantiske naturfølelsen var et resultat av bymenneskets, åndsmenneskets og det lærde menneskets møte med vill og utemmet natur.

Artikkelen fortsetter under bildet.

GRUNN TIL Å JUBLE: DNT er i voldsom vekst og det gir ekstra grunn til å juble, som her på fellestur med DNT fjellsport Bergen.
GRUNN TIL Å JUBLE: DNT er i voldsom vekst og det gir ekstra grunn til å juble, som her på fellestur med DNT fjellsport Bergen. Foto: Espen Haagensen

SELSKAPSLØVEN

Blant dem som dro til fjells, var forretningsmannen, selskapsløven, friluftsmannen og nettverksbyggeren Thomas Heftye. Han samlet sine venner på Sarabråten i Østmarka, og vi kan levende forestille oss diskusjonene om Europa, økonomi, kunst og kultur. Så kom annenhåndsfortellingene, fra de som hadde vært rundt i Norge og sett seg om. Fortellingene satte fantasiene i sving, det forunderlige, norske fjellandskapet, med kvasse tinder, vide vidder og buldrende fosser de færreste hadde sett og opplevd.

Inne i Christiania tok Heftye og andre herrer engelsktimer hos briten Thomas Bennett, mannen som stiftet Bennett Reisebureau i 1850. Bennett var språklærer og immigrant, og blant de første til å legge opp faste, forhåndsbetalte reiseruter og anbefale hotell i Norge for engelske turister. Overfor Heftye utøser Bennett sin indignasjon over hvor lite som er tilrettelagt for reiselivet i dalførene innenfor, og inspirerer sin elev til å dra ut for å oppleve fjell, dype daler, vide vidder og ikke minst fraværet av infrastruktur.

Sommeren 1859 drar forretningsmannen til Jotunheimen med tre venner, blant dem Niels A. Nicolaisen. Turen er beskrevet i minneordet etter Heftyes død i DNTs årbok for 1886, og det kan virke forunderlig at den skulle være starten på selve Turistforeningen. For turen var ingen udelt positiv erfaring. Det var vått, rått og tungt. Likevel brukte Heftye det han hadde sett og lært, da han diskuterte muligheten for å danne en forening for å «erhverve midler til lettelse og utvikling av Turistlivet her i landet».

Artikkelen fortsetter under bildet. 

REISEBUREAU: Immigranten Thomas Bennett startet norsk turistnæring i 1850, da han etablerte Bennetts Reisebureau i Christiania. Han var også engelsklærer. En av elevene hans var Thomas J. Heftye.
REISEBUREAU: Immigranten Thomas Bennett startet norsk turistnæring i 1850, da han etablerte Bennetts Reisebureau i Christiania. Han var også engelsklærer. En av elevene hans var Thomas J. Heftye. Foto: Olaf Martin Peder Væring / Oslo Museum

DRØM OM EI TOURISTFORENING

12. april 1866 innkalte Heftye en engere krets venner og forbindelser til et møte på sitt kontor, med pressen til stede. Og pressen, det var Aasmund Olavsson Vinje. Han skrev i bladet sitt, Dølen, en nyhetsartikkel om Heftyes drøm:

«Det er … ei Touristforening eg vil fyreslaa uprettat her tillands. Det er ingen Alpeklub efter Engelsk Mønster; for det er ikki so myket up paa bratte Tinder vi vilja kliva og brjota Halsen. Vi vilja sjaa os om og njota den friske Fjell-Luft. Her er mange af vaare Fjellvidder og Dalar litet kjende, og folk faa meir og meir Hug til at sjaa landet sitt. Men, det er synd at det skal vera så vondt at koma dit, der det gildaste er at sjaa, og at der, som ligg lengst fraa folk ikki er Hus at faa over Hovudet sit.»

Skal vi tro Vinje, var ikke alle like entusiastiske. Noen mente at det ville være mer romantisk å la all natur ligge uberørt som før, mens andre mente at fjellhyttene ville skremme bort villreinen.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

VILD OG RÆDSOM: I løpet av turismens tidlige barndom i Norge, gikk Bygdin fra  å være "vild og rædsom", til å bli et yndet reiselivsmål. Den første mer eller mindre faste rutetrafikken med motorbåt på fjellvannene i Norge, var det Den Norske Turistforening som sto bak.
VILD OG RÆDSOM: I løpet av turismens tidlige barndom i Norge, gikk Bygdin fra å være "vild og rædsom", til å bli et yndet reiselivsmål. Den første mer eller mindre faste rutetrafikken med motorbåt på fjellvannene i Norge, var det Den Norske Turistforening som sto bak. Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum.

FLERE FORENINGER STIFTES

Ideen modnet i to år, før Heftye innkalte til stiftelsesmøte den 21. januar 1868. Medlemmer fra hele landet tegnet seg, og håpet var at en stor, nasjonal forening kunne spre informasjon og kunnskap om turer og reiser i Norge og norsk natur. DNT konsentrerte sin virksomhet i de sentrale fjellområdene, mens det vokste fram lokalforeninger for å utvikle turist- og friluftslivet i nærheten av byene.

Tuftet på ideen om at fysisk aktivitet og frisk luft gjør livet bedre, etableres Trondhjems Turistforening i 1887. Carl Schultz, TTs første leder, hadde studert i Oslo og gått i Nordmarka. Som mange av sine samtidige hentet han og stifterne av flere turistforeninger inspirasjon hos DNT. Samme år ble Skien-Telemark Turistforening, Kristiansand og Oplands Turistforening, Drammens og Oplands Turistforening, Kristiansund og Nordmøre Turistforening, og Kongsberg og Omegns Turistforening stiftet.

Deretter fulgte Stavanger Turistforening i Rogaland. Foreningens formål var å utvikle turistlivet i Stavanger og omegn. Etter hvert tok foreningen opp arbeidet med fotturruter i byens omegn og i fjellstrøkene lenger inne i Ryfylke.

Turistforeningen for Bergens By og Stift ble etablert 17. april 1890. Formålet var å legge til rette for tilreisende turister i byen. De fikk konkurranse fra foreningen Kjenn Ditt Land Bergen, som også hadde fotturer som hovedmål. I 1936 bygget de i fellesskap den første selvbetjente hytta i Norge; Skjerjevass i Steinslandsfjellene, området som senere fikk navnet Stølsheimen. De to foreningene Kjenn Ditt Land og Bergens Turistforening fant det etter hvert lite hensiktsmessig å konkurrere, og i 1947 samlet de seg til en forening: Bergen Turlag.

I Oslomarka merket DNT en rute på Krokskogen i 1872. Etter det merket ikke DNT i marka, men tilrettela for turisme med hytter i de sentrale fjellområdene. Entusiaster som ivret for marka, stiftet Oslo og Omegn Turistforening i 1936.

Interessen for friluftsliv og hangen til å vandre i fjellet, traff den norske fjellsjela.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

TILRETTELEGGE: Turistforeninger ble stiftet i hele landet, men det manglet en samlet plan for hytter og ruter.
TILRETTELEGGE: Turistforeninger ble stiftet i hele landet, men det manglet en samlet plan for hytter og ruter. Foto: Toralf Lyng

HANG IKKE SAMMEN 

Interessen for friluftsliv og hangen til å vandre i fjellet, sove i små hytter og feriere i Norge, traff den norske folkesjela. Inspirert av Nansen og Amundsen skulle alle ha en sunn sjel i et sunt legeme.

I løpet av 1900-tallet vokste det fram turistforeninger i hele landet, noen små og andre større, men målsettingen var den samme: Å tilrettelegge for at flest mulig kunne komme seg ut og oppleve nasjonens natur. Men det var en hemsko: De lokale foreningene hadde liten organisatorisk forbindelse med Den Norske Turistforening, de var selvstendige enheter som var opprettet av lokale ildsjeler som regjerte over sine fjellområder.

DNT hadde sitt hovedvirke i Jotunheimen, Rondane og på Hardangervidda. Trønderne dro til Trollheimen og Sylan, bergenserne til Bergsdalen og Stølsheimen, siddisene til Lysefjorden og bodøværingene til Saltfjellet. Det manglet en felles, nasjonal plan for hytter og ruter. I tillegg måtte vandrere som valgte å gå i flere fjellområder, være medlem av en rekke foreninger for å bruke tilbudet.

Etter hvert oppstod et behov for nasjonal organisering, et arbeid som begynte i 1920. Første steg var å opprette «Fællesudvalget for landets Turistforeninger», med årlige møter. Målet var å lage en landsplan for hyttebygging og varding, og å fordele statsbidrag mellom foreningene.

I 1927 inngikk DNT og de seks største turistforeningene i Drammen, Skien-Telemark, Kristiansand, Stavanger, Kristiansund og Trondheim «gjensidighetsavtaler», med gjensidige medlemsrettigheter på hyttene. Avtalens svake punkt var at den holdt de små, hytteløse foreningene utenfor. Derfor opprettet DNT samarbeidsavtaler med mindre foreninger, og de ble samarbeidsforeninger.

Rett etter andre verdenskrig, i 1946, etablerte DNT og foreningene «Turistlandsmøte», der foreningenes ledende menn søkte å finne en modell for rimelig fordeling av byrdene.

– Samarbeidsforeningene hadde felles medlemsregister og medlemmer med DNT. Det var system for hvordan midlene ble fordelt mellom foreningene og hva som ble satt av til vedlikehold av hytter og ruter, forteller Knut M. Ore.

Fra 1974 og gjennom 43 år har han hatt en rekke tillitsverv i DNT. Det gjeveste var da han i 1986, 40 år gammel, ble valgt til formann for foreningen, den yngste noensinne. Han kan DNTs historie på rams, men innrømmer at de forskjellige avtalene mellom turistforeningene og DNT var innviklet.

– Gjensidighetsforeningene hadde sin måte å operere fjellet på. Over mange tiår la man ned enormt mye arbeid i å få til en fornuftig enighet mellom disse og DNT. En hovedutfordring var at medlemmene hadde gjensidige rettigheter, men ingen plikter, forklarer Ore.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

KJENN DITT LAND: I Bergen konkurrerte de to foreningene Kjenn Ditt Land og Bergens Turistforening om medlemmer, men droppet konkurransen og slo seg i 1947 sammen til en forening: Bergen Turlag.
KJENN DITT LAND: I Bergen konkurrerte de to foreningene Kjenn Ditt Land og Bergens Turistforening om medlemmer, men droppet konkurransen og slo seg i 1947 sammen til en forening: Bergen Turlag. Foto: A.B Wilse / Norsk Folkemuseum

STATLIG TVANG FOR ENHET 

Tidlig på 1970-tallet introduserte regjeringen til statsminister Lars Korvald det utvidete kulturbegrepet. Nytt hovedmål for norsk kulturpolitikk var å styre og styrke utviklingen av et kvalitativt rikere samfunn, blant annet gjennom tiltak for samfunnsgrupper som tidligere ikke var prioritert i kultursammenheng. Turistforeningene representerte 35 enheter, uten en felles stemme. I Kulturmeldingen fra 1976 kom kravet fra statlige myndigheter om at DNT og landets turistforeninger for øvrig måtte få ett sentralt organ som gjensidig kontaktledd og stemme utad.

– Foreningene fikk hastverk og dannet et organisasjonsutvalg som utarbeidet vedtekter for Norske Turistforeningers Forbund (NTF), forteller Ore. Den viktigste grunnen til et slikt forbund, var formidling og fordeling av statlig økonomisk støtte, samt å utvide naturvern som et viktig arbeidsområde.

I Trondhjems Turistforenings (TT) årbok fra 2011, i anledning foreningens 125-årsjubileum skriver Per Christiansen at tanken bak NTF ikke var en varig forbundsorganisasjon. Til det hadde avtalen preg av strakstiltak for å tilfredsstille myndighetene, i tillegg til at gamle særavtaler gjorde forholdet mellom DNT og andre foreninger komplisert.

Gjensidighetsforeningene fryktet at DNT ville sluke de lokale foreningene, overta alle hyttene og gjøre dem til sin eiendom. Diskusjonene gikk høyt, og det var stort personlig engasjement og såre følelser.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

OVER ELVA: I den norske fjellheimen er det mange vassdrag som må krysses. I Trollheimen var det taubanen over Minilla som holdt vandrerne tørrskodde.
OVER ELVA: I den norske fjellheimen er det mange vassdrag som må krysses. I Trollheimen var det taubanen over Minilla som holdt vandrerne tørrskodde. Foto: Trondhjems Turistforening

DØDSFALL PÅ BJØRNHOLLIA

Knut M. Ore var en sentral person i organisasjonsutviklingen. Når han forteller om arbeidet, både sukker og ler han. – Du vet, det hadde vært forhandlinger og konflikter helt siden 1920-tallet, og det i en forening som jobbet for så mye glede. I 1984 ble NTF og DNT enige om å bruke uavhengige konsulenter til å finne en løsning på organisasjonssaken. Etter hvert ble det klart at den beste løsningen ville være en sammenslåing av NTF og DNT, forklarer Ore.

– Den nye enheten skulle både drive praktisk turistforeningsdrift og arbeide med fellessaker for alle turistforeningene i landet. Vi søkte enklere løsninger, men når alle parter skulle være fornøyde, ble det innviklet for utenforstående å skjønne hvordan foreningene var organisert.

Årene tikket av gårde, og den viktigste arenaen for diskusjon og avgjørelser var turistlandsmøtene. I 1984 var møtet lagt til idylliske Bjørnhollia i Rondane, men frontene var steile og debattene vonde.

– Vi må huske at friluftsliv og frivillig arbeid var fritiden til mange av deltakerne, og alle hadde hjertet sitt i egen forening. Kan hende gikk det en kule varmt, kan hende var noen mer engasjert enn andre. Kanskje hadde hjerteinfarktet kommet uansett, men jeg har av og til lurt på om stresset i diskusjonene førte til dødsfallet, sier Ore og tenker på møtedøgnene på Bjørnhollia. Etter en lang dag og en hyggelig middag, falt representanten fra Bergen Turlag plutselig om og døde.

– Det var en vekker. Alle delegatene hadde til en viss grad vært sneversynte og stått på sitt, men plutselig innså vi at alle måtte bidra for å finne en løsning på organisasjonsspørsmålet.

TRØNDERNE PROTESTERTE

Gjenstridige trøndere var skeptiske. De var fortsatt redde for å miste sin selvstendighet og identitet. 35 foreninger i landet hadde sagt ja til forbundsavtalen, TT var en av få utenfor. Skepsisen til endring var svært stor.

Hvem skulle eie hyttene, hvem skulle få kontingenten til medlemmene, og hvor stor skulle Oslo bli i alt dette?

Snøen lå lavt over Sylmassivet i Sør-Trøndelag da Turistlandsmøtet gikk av stabelen på Nedalshytta i 1985. Tautrekkingen om medlemmer, organisasjonsstruktur, fordeling av midler og navnet på en nasjonal forening hadde pågått i 66 år. Nye ildsjeler kom og gikk, gjensidighetsforeningene var omdøpt til gjenstridighetsforeningene. En viss trøtthet var å spore, og dødsfallet på Bjørnhollia hadde satt en støkk i delegatene.

– Jeg husker det godt, sier tidligere styreleder i Trondhjems Turistforening, Sven Kolstad.

– Mange eldre og kloke menn hadde sittet ved roret i DNT, men en viss konservatisme var det. Nå hadde vi fått kvinner inn i styret. Flere av oss løftet blikket og så mot horisonten. Vi ante en løsning på den mangeårige organisasjonskonflikten, og kjente oss lettet.

Knut M. Ore satt ved roret og var intenst opptatt av å finne en solid og god løsning alle kunne leve med, selv om noen måtte svelge flere kameler enn andre.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

BROBYGGER:  Da Knut M. Ore (til venstre) ble valgt til formann for DNT i 1986, vant diplomatiske løsninger over steile fronter i Norske Turistforeningers Forbund.
BROBYGGER: Da Knut M. Ore (til venstre) ble valgt til formann for DNT i 1986, vant diplomatiske løsninger over steile fronter i Norske Turistforeningers Forbund. Foto: DNT

FANT EN LØSNING

Alle steiner ble snudd for å finne en god struktur som kunne gi bedre samhold, økt tilskudd av tippemidler og en sterkere røst i naturvernsaker, i tillegg til å få flere folk i fjellet og økt besøk på hyttene. Partene på Nedalshytta ga et utvalg mandat til å tegne et nytt organisasjonskart.

Endelig, tre år senere, falt brikkene på plass. I 1988 smeltet Norske Turistforeningers Forbund og Den Norske Turistforening sammen til en organisasjon som skulle hete Den Norske Turistforening (DNT). Nå var DNT blitt et landsforbund for alle landets turistforeninger, og ble kalt DNT Landsforeningen.

– Samtidig skulle DNT fortsatt drive hytter og ruter i sine områder. Denne delen av organisasjonen ble kalt DNT Praktisk turistforeningsdrift, forteller Sverre A. Larssen, som var generalsekretær for begge deler.

DNT fikk et nytt styre som dels var et landsstyre og dels et styre for den gamle, praktiske DNT-driften. Knut M. Ore var styrelederen de første seks årene, fram til 1994. Et hovedprinsipp i den nye organisasjonen var at den enkelte turistforening skulle ha full selvstendighet i sitt virkeområde, og medlemmene tilhørte den foreningen de sognet til geografisk. I dag, nærmere 30 år etter, sier styreleder i TT, Lillian Fjerdingen, dette om sammenslåingen:

– Etableringen av DNT som et forbund av alle turistforeningene har de siste årene ført til at friluftsliv i dag står sterkere enn noensinne. Dette hadde foreningene neppe greid uten et sterkt og godt samarbeid.

Fjerdingen mener det er positivt at DNT bidrar til en samlet profilering overfor sentrale beslutningstakere, men forteller også at det er interne stridigheter om arbeidsoppgaver som kan være pålagt fra det sentrale leddet. Hun får støtte av Kristiansund og Nordmøre Turistforening. Lederen der, Eirik Gudmundsen, har hatt sterkt ønske om et sentralledd i DNT, men han mener det er for mye oppmerksomhet rundt nasjonale turarrangement og for lite tid og penger til å drive med det turistforeningene har som sin primære oppgave: Å legge til rette for hytter og ruter i fjellet.

– Vår linje kan til tider være i konflikt med DNT sentralt og DNTs landsstyre. Det er bra at DNT har blitt en folkebevegelse, men når 95 prosent bare går på tur, er det enormt mye dugnadsarbeid igjen til den siste fem prosenten, sier Gudmundsen.

Artikkelen fortsetter under bildet. 

SVERRE A. LARSSEN var i 10 år generalsekretær for DNT Praktisk turistforeningsdrift og DNT Landsforeningen. Senere ble han daglig leder i DNT Oslo og Omegn.
SVERRE A. LARSSEN var i 10 år generalsekretær for DNT Praktisk turistforeningsdrift og DNT Landsforeningen. Senere ble han daglig leder i DNT Oslo og Omegn. Foto: DNT

OPPRYDDING OG ENIGHET

Den siste opprydningen i organisasjonen var i 1997–1998, da innfløkte strukturer forsvant til fordel for en ryddig forbundsmodell.

– Fra 1998 opphørte todelingen, sier Sverre A. Larssen. – I stedet for DNT Landsforeningen og DNT Praktisk skapte vi to nye enheter: DNT sentralt og DNT Oslo og Akershus, som nå heter DNT Oslo og Omegn. Oppgavene til DNT Sentralt skulle være organisasjonsutvikling, administrasjon av det nasjonale medlemsregisteret, å gi ut Fjell og Vidde og årbok, og ha ansvar for fagområder som naturforvaltning, folkehelse og fjellsport.

DNT sentralt har ingen medlemmer og eier ingen hytter. Hytte- og ruteporteføljen til DNT praktisk ble overdratt til DNT Oslo og Omegn. Den nye organisasjonsformen fikk liten praktisk betydning for den enkelte fjellvandrer, men for lokale foreninger førte det til litt mindre tid til administrasjon av medlemmer og mer tid til hytter og ruter i fjellet.

FREMME DET KLASSISKE FRILUFTSLIVET

Fram til 2007 var DNT og DNT Oslo og Omegn samlokalisert i Storgata i Oslo. Da flyttet DNT sentralt inn i egne lokaler på Youngstorget. Denne fysiske operasjonen viste tydelig at forholdet mellom DNT og DNT Oslo og Omegn var som mellom DNT og andre medlemsforeninger, noe flere foreninger hadde murret om.

– Sammenslåingen tok sin tid, men i dag ser vi at organisasjonsbyggingen har vært riktig og viktig. Foreningen som begynte med noen få, visjonære herrer, har nå bred appell. DNT lykkes med å være moderne, samtidig som vi er forankret i verdiene fra 1868, sier styreleder Kjøll.

I 2018 feires ikke bare 150 år, men også 30 år for en solid og bærekraftig nasjonal sammenslutning.

– Over 304 000 mennesker er medlemmer i DNTs lokale turistforeninger landet rundt. Slik sikrer vi lokal rekruttering, sterk økonomi og oppslutning lokalt og nasjonalt. DNT er en seriøs aktør som må regnes med, både i naturvernarbeid og den statlige satsingen på friluftsliv.

– Hvordan har nye styreformenn og -kvinner klart å holde fast ved DNTs formålsparagraf i alle disse årene?

– Fordi det er bred enighet om målsettingen: Å fremme det klassiske friluftslivet, med utgangspunkt i å ta vare på naturen gjennom bruk. Dette innebærer det enkle livet ute, uten store krav til fart eller komfort. DNT skal vekke kjærlighet til land og folk, og virke forfriskende på sinnet, sier Berit Kjøll.

– Hvor stor kan DNT bli?

– Medlemsveksten viser at folk genuint slutter opp om DNT, verdiene og kvaliteten foreningen står for. Jo mer tilrettelagt livene våre er med velstand og komfort, desto viktigere blir det å søke til det enkle, til det unike og til stillheten. I vår tid er det luksus ikke å ha overflod. Drar du til en koie og lener hodet mot en solvarm tømmervegg, opplever du det vi i DNT jobber for – du sanser tidsbroen til fortiden og du kan hvile i det å være menneske.

Annonse

Skrevet av Jasemin Folvik Adem 5. januar 2018