Lindmos Dobbeltliv

HENGER I STROPPEN: Det er ikke mye som skal til før man har det gøy i naturen, sier Anne Lindmo.
HENGER I STROPPEN: Det er ikke mye som skal til før man har det gøy i naturen, sier Anne Lindmo.

Fredag 19. januar skal Anne Lindmo lede DNTs jubileumsfeiring i Oslo Spektrum,Tidenes turfest. Selv trives hun best på en hytte langt til fjells.

TEKST: SILJE PILEBERG. FOTO: MARIUS DALSEG SÆTRE. FJELL OG VIDDE 6/2017

Vi kjenner henne best i kjole. Håret ligger mykt og perfekt, leppene er røde, kinnene likeså. Og den ene gjesten etter den andre trer fram på podiet og prater og ler med en av Norges mest kjente programledere. Lite vet vi om det som skjer fredag ettermiddag, etter at opptaket av talkshowet «Lindmo» er over.

– Jeg løper ut av studio, vasker av meg sminken, og så kjører jeg til et eller annet sted og går på tur.

– Rett etterpå?

– Ja, så fort jeg kan. Jeg synes det er deilig!

KAFFE OG SJOKOLADE 

Hun kom flygende på elsykkelen sin noen minutter etter avtalt tid. Rett fra Marienlyst. Lindmo bor på Oppsal i Oslo sammen med ektemannen Hasse Lindmo og to sønner, og vi møtes ved inngangen til Østmarka like ved. Så labber vi innover i skogen mot et sted hun synes det er fint, oppå en liten høyde. Særlig utsikt er det ikke, men et stort tre beskytter oss fra regndråpene som har begynt å falle. Og nå bruser friluftsmennesket Lindmo med fjærene. Fra sekken drar hun fram primus, plastkopper, kaffe, kakao, sjokolade og en hvit duk med fargerike border som hun fikk av en venninne og som alltid er med på tur.

LIKTE IKKE DUPLO

Friluftsinteressen begynte etter at den førstefødte hadde kommet. Lindmo, på den tiden programleder i NRK P3, måtte finne på noe.

– Jeg orket ikke sitte inne i leiligheten og late som om jeg var kjempeinteressert i Duplo. Så prøvde vi det da, å gå litt i marka. Det funka veldig bra.

Verken hun eller ektemannen hadde vært noe særlig på tur i årene før de fikk barn. Men Anne Lindmo hadde vokst opp med en mor som «gikk på himmelretning» – kart var aldri nødvendig – og småturer hit og dit.

– Pappa var prest og jobbet hver søndag, så da rekker man ikke akkurat å kjøre opp til Jotunheimen og gå Besseggen. Men vi bodde på en gård på Toten og dura rundt, vi var mye ute i naturen.

Første turen til Lindmo, ektemannen og sønnen gikk til Maridalen i Oslo. De sov i telt og hadde tatt med riktig mye bagasje, blant annet en hvit pysjamas til ettåringen sin.

– Han veltet rundt på bålplassen, så da noterte jeg det til neste gang: Drit i pysj!

Nå sover familien i ull.

– Og så driver jeg og lærer opp andre som har med små barn på tur. Foreldrene til nevøen og niesene mine og sånt.

– Dere misjonerer litt for å ta med ungene ut?

– Veldig! Vi gjør det, altså. For det likner ikke på noe annet samvær. Når man er ute, jevner man ut forskjellene i alder og interesser. Det er friksjonsfritt samvær.

TRIKS MED TAU
Et av triksene Anne og Hasse Lindmo tidlig fant på, var å ta med noe å holde på med. Som et helt vanlig tau.

– Vi fester et tau et sted og så ser vi om man klarer å klatre opp. Hvis du er to år gammel, kan du jobbe lenge med den steinen der, for eksempel, sier Lindmo og peker på et lite berg i en meters høyde.

– Eller du kan heise opp en unge. Eller ta tautrekking eller noe sånt.

19. januar er Anne Lindmo konferansier på DNTs 150-års-jubileumsfest. Det var en jobb hun takket ja til uten betenkningstid.

– Jeg tenker at det er meningen. Med stor M.

– Hvorfor?

– Jo, fordi jeg elsker DNT og fordi jeg jobber i TV. To av mine verdener møtes plutselig i en høyere enhet.

For etter at Lindmos turinteresse ble gjenfødt for rundt 15 år siden, har den også utviklet seg. Etter hvert som barna vokste, fikk hun mer rom for å utforske friluftslivet på sine egne premisser. Hun ble en fan av DNT.

– Jeg liker hele konseptet. Å komme til en selvbetjent hytte, finne seng og ved, gå i matlageret, sove fredelig, gjøre sirlig opp for seg på skjema før man rydder og låser og går videre ... Jeg synes det er en vakker ting at det står hytter ute i naturen som gir ly, og at det kun er basert på tillit. Anne Lindmo har brukt både sti- og hyttenettet flittig. Da hun begynte med litt tøffere turer, dro hun første gang til Geiterygghytta i Skarvheimen alene og gikk turer derfra. Senere tok hun med den ene venninnen hun hadde som likte toppturer. Så begynte hun å rekruttere, som hun kaller det.

– Jeg kunne ikke sitte og vente på at de jeg hadde kjent hele livet, skulle bli glade i å gå på tur. 

De to venninnene ble kjent med en tredje dame på en DNT-tur. Så fikk de enda en venn gjennom henne.

– Nå er vi fire. Og plutselig gjør jeg ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle få til, som å gå på ski til Ringstind og ned igjen. Jeg har oppdaget at jeg er seig. Jeg sliter meg oppover i et jevnt tempo, snakker lite, går og går.

Artikkelen fortsetter under bildet.

UT AV SOFAEN: Anne Lindmo har bare blitt sprekere ettersom årene har gått. - Jeg var mye mer sofagris da jeg var 30, forteller hun.
UT AV SOFAEN: Anne Lindmo har bare blitt sprekere ettersom årene har gått. - Jeg var mye mer sofagris da jeg var 30, forteller hun.

SPREKERE ENN FØR

På forhånd kan hun være nervøs, tenke at hun ikke klarer det. Store Ringstind var en slik tur. Det majestetiske fjellet i Hurrungane rager 2124 meter over havet. Men så skjer det noe, der ute.

– Jeg syns det er så rått å stå på toppen av et fjell med fellene i hånden og tenke at nå kan jeg ikke rote det til. Nå må jeg få på meg den skien og ikke fomle det til nedover her, for da går det gærent. Jeg visste ikke om meg selv at jeg kom til å like det. Jeg hadde ikke klart det da jeg var 30. Jeg var mye mer sofagris da. 

– Går det motsatt vei med deg?

– Ja! Og jeg liker den kurven! Jeg skal ikke være 55 og si: «En gang i tiden kunne jeg også gå opp der». Jeg vil heller si: «Dette får jeg til nå, det hadde jeg aldri fått til da jeg var russ.»

Lindmo har en slags ustoppelig energi over seg. Latteren, de munnrappe ordene og vennligheten sitter så løst at det er som om det ikke koster henne noen ting. Sånn framstår hun på skjermen, og sånn framstår hun også i levende live.

– Jo, jeg kan bli sliten. Men jeg har et veldig høyt energinivå. Det er en genetisk gavepakke, tror jeg.

– Fra moren din?

Hun har lagt ut om moren som sykler på kryss og tvers i Oslo og tar morgenbad på Aker brygge. Blant annet. 

– Ja. Men han er ikke akkurat noe hengehue pappa heller. Det er høy talefrekvens når vi er sammen. Vi har det gøy.

ARVET ONKELENS VANDRESTAV

Den i Lindmos slekt som aller mest deler hennes begeistring for DNT, er onkel Agnar, farens eldste bror. Både han og kona har vært medlemmer hele livet. De har også vært med å male røde T-er i fjellheimen.

– Onkel Agnar har pleid å ferdes med en flott, selvlaget vandrestav, komplett med utskåret hode og merker fra de forskjellige hyttene. Helsa hans tillater ikke noe turliv nå, men for tre år siden fikk jeg med både ham, pappa og to onkler til på en episk tur med fjellheisen til Gaustatoppen. De er oppvokst i Vinje og syntes det var flott å stå der og se ut over barndommens rike. Tidligere i år bestemte onkelen seg for å la vandrestaven vandre videre. Til sin niese Anne.

– Han har bedt meg samle merker fra de ulike DNT-hyttene og feste dem på staven, slik han har pleid å gjøre. Nå skal staven få bli med meg dit jeg legger turen. Jeg har allerede fått lufta den på en tur i Telemark og brakt en hilsen fra ham til hjemtraktene, forteller Lindmo.  

Jeg liker hele konseptet. Å komme til en selvbetjent hytte, finne seng og ved, gå i matlageret...

Artikkelen fortsetter under bildet. 

DRØMMEDAGER: På fellestur med DNT i mars i strålende sol mellom Geiterygghytta og Finse.
DRØMMEDAGER: På fellestur med DNT i mars i strålende sol mellom Geiterygghytta og Finse. Foto: Privat

SØNNENE ER MED

Eldstesønnen hennes har blitt 16, den yngste er snart 12. De har begynt å få sine egne liv. Dra på tur uten mor og far. Men nylig måtte Anne Lindmo hive seg i bilen midt på natta, da familiens labradoodle hadde fått magesjau i sønnenes telt og måtte evakueres.
At sønnene fortsatt også blir med foreldrene og vennefamilier på tur, er hun glad for. I vinter kunne hun dessuten konstatere at 16-åringen ønsket å bli med mor på firedagers topptur ved Turtagrø. Det var turen der Store Ringstind skulle bestiges. Hun trodde ikke det hun hørte da hun lanserte forslaget og fikk svaret: «Ja, det er jeg ganske hypp på, faktisk».

– Det var en gave, at tenåringen ble med meg og mine toppturvenner på utflukt. Han er selvsagt mye sprekere enn meg og dro fra meg opp ura, men på toppen var det han som ble litt skjelven av høyden og måtte sette seg på isøksa til han fant roen. Det var et stort mammaøyeblikk på så mange vis.

EGEN REISEBEDRIFT I NORD

Anne Lindmo har stort sett sanket inn de prisene som er å få for programledere i Norge. I 2004 fikk hun Riksmålsforbundets lytterpris for fremragende språkbruk og språkbevissthet. Hun fikk også Arne Hestenes’ journalistpris. I 2006, 2008, 2010, 2014 og 2015 ble hun tildelt Gullruten for beste kvinnelige programleder, og i 2017 for beste underholdningsprogram.
Men parallelt med jobben som TV-dronning, finner hun også litt tid til annen virksomhet. Sammen med to andre par driver Anne og Hasse Lindmo en reisebedrift ved Tromsø, der de arrangerer fjell-, jakt-, ski- og sykkelturer med den gamle fiskeskøyta «Vulkana» som er bygd om til ekspedisjonsfartøy.

PÅ TOKT MED SKØYTA

Vanligvis er de ikke med på turene selv, men et par ganger i året brukes skøyta til egne tokt. I år tok de med et titalls venner på seiltur til yttersida av Kvaløya. Anne Lindmo var turguide, blant annet til Skamtind, mens Hasse Lindmo som vanlig var sjef og skipper på båten.

– Mannen min er fryktelig glad i å være på sjøen, og jeg er fryktelig glad i fjellet. Da han tok seg av de som ville være på båten med en dram og fiskestang mens vi andre sleit oss opp tusen høydemetre, var det helt optimalt. 

Siden hun gjenoppdaget turgleden den gangen for femten år siden, har Anne Lindmo seilt på mange fjorder, klatret mange fjell, sovet i et stort antall hytter og utforsket krinkelkroker av Oslofjorden i familiens lille jolle. Hun har også vært på kajakkturer, i sommer for første gang med overnatting.  

Artikkelen fortsetter under bildet.

GODE MINNER: Hverdagene glemmer hun, men turene hun har vært på, husker hun. - De blir så sterke bilder i minnet at de aldri blekner, sier Anne Lindmo.
GODE MINNER: Hverdagene glemmer hun, men turene hun har vært på, husker hun. - De blir så sterke bilder i minnet at de aldri blekner, sier Anne Lindmo.

– Har du noen drømmetur?

– Mm. Jeg kunne tenke meg å gå hele Massivruta. Du vet, den ruta der du krysser fire fjellheimer på tre uker. Og så skal jeg ut med båten vår og stå på ski i Lyngsalpene. Det har blitt avlyst tre ganger på grunn av været, men i vinter skal det skje.

Syden og sånt? Nei, vet du hva.

– Hvis det blir over 24 grader, kan jeg bli litt aggressiv. He, he, he. Vi har aldri vært på noen sydenturer i familien, ingen bamseklubb. En uke på Playa del gåstol, da hadde jeg dødd. Naturen, derimot. Der trives de alle sammen.

– Hvis du ser et år tilbake i kalenderen min, er det fryktelig mange generelle onsdager. Det er de dagene jeg har vært på tur, som har sterke farger i albumet.

Les mer om DNTs langruter her.

HUSKER ALLE TURER

Hun viser fram bilder på mobiltelefonen. 16-åringen og henne selv på toppen av Ringstind. Hele storfamilien på Gaustatoppen. Vandrestokken hun har arvet fra onkelen. Og her er den hvite turduken på kajakktur …

Om det er noen turer hun husker spesielt godt?

– Det snåle er at jeg husker alle slike turer. Følelsen av å holde rundt den varden øverst på Galdeberget mens haglet dundrer ned. Eller å ligge i lyngen og kikke utover storhavet sammen med ti hyggelige venner. Eller å våkne med sola på et skjær. Det blir så sterke bilder i minnet at de aldri blekner. 

STILLE FØR STORMEN: Ventende på MS Bitihorn på Eidsbugarden før en 11 timers vill tur via Galdeberget i uvær.
STILLE FØR STORMEN: Ventende på MS Bitihorn på Eidsbugarden før en 11 timers vill tur via Galdeberget i uvær. Foto: Privat

Skrevet av Jasemin Folvik Adem 3. januar 2018